søndag 16. august 2015

Natholmen (15. august 2015)

Det er flott på Natholmen! Rett og slett Nydelig. Her er det flotte svaberg, myk sand, spennende fauna og skogsstier.

Vi var der på en utegudstjeneste med adventistene. Flottere ramme kan man ikke ha. Vi har også vært der i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter. Knattholmen leirsted holder til her og mangle elever har vært på leir her. Mens vi var der, så vi også to brudepar som tok bilder ut mot sjøen. Tipper man må være tidlig ute for å få plass både i kirka og på leirstedet.

Det var Natholmen jeg først ble fasinert av snorkling. Det åpnet seg en helt ny verden under vann. De modige av oss pleier å ha hoppekonkurranse fra et stupebrett der. Og når solen går ned er det ingenting som er hyggeligere enn sang rundt et leirbål. Vi har også overnattet der i telt.

I dag brukte vi hele dagen der. Vi spilte volleyball, badet, snorklet, skravlet, tuslet rundt og grillet. Og hadde en veldig hyggelig dag i flotte omgivelser.

fredag 14. august 2015

Lågen (12. august 2015)

I dag ville prøve noe helt spesielt. Vi ville padle Lågen. Riktignok visste vi at turen ville bli lang, men jeg tror det er bra vi ikke visste hvor lang.

Vi kjørte først en bil til Brufoss og deretter nordover med den andre bilen og kajakkene. Vi la ut ved Efteløt. Der var det et sted man pleier å sjøsette båter. Der var det helt perfekt å legge ut.

Elva renner rolig sørover. Vi hadde ventet noe mer drag i vannet. Solen skinte. Fuglene kvitret og vannet var speilblankt. Det kan jo ikke bli bedre.

Vi så en del fugler vi ikke vet hva var for noe. Vi så også noen rovfugler.

Langs kanten blomstret fargerike planter og trær hang ut over elvebredden. På en måte lignet elva litt på slalomløypene. Det går raskest i midten, men så er det så mye moro å finne på langs kantene.

Vi hadde ventet at det var jorder på begge sider av elva, men vi så mest trær og det var rett og slett flott å padle her.

Tempoet var svært, svært rolig. Vi padlet noen tak og så satt vi en stund og ventet på de andre eller bare nøt livet.

Etter en time skjønte vi at dette kom til å ta sin tid. Da bestemte vi oss for å ha kvikklunsj-pause en gang i timen. Ifølge våre beregninger ville turen ta rundt fem timer med vårt bedagelige tempo. Og i så fall hadde vi med nok kvikklunsj.

Minstejenta var optimist og hadde tatt med seg et kajakkseil. Selv etter gjentatte forsøk viste det seg at det ikke hjalp noe særlig.

Etter et par timer hadde vi spisepause. Vår tradisjonelle mat på tur er polarbrød og syltetøy på "spruteflasker". Det er litt morsomt å spise mat midt i en elv.

Vi bestemte oss for å spise is i Hvittingfoss og stoppet der etter nesten fem timer. Det er alltid merkelig å gå ut av en kajakk etter å ha sittet der en stund. Beina er liksom litt gele. Det var veldig godt å få strukket på beina.

Etter isen padlet vi videre til første bæring ved Vittingfoss kraftverk. Jeg var litt smånervøs da vi padlet mot kraftverket for å forsøke å finne et sted å gå i land. Vi hadde lyst til å bære så kort som mulig, men samtidig være i trygg avstand fra demningene. Det var lite vann i elva og vannføringen ikke så stor og det gikk ikke vann over demningen, så vi hadde ikke noe problemer.

Kraftverket ble bygget i 1920 og produserer kraft til 7000 husstander.

Selv om bæringen ikke var så lang, så var den ganske tung. Vi spiste først litt bjørnebær der vi gikk i land og så begynte vi å bære ned skråningen. Selv om kraftverket er et kraftig inngrep i naturen, så har de forsøkt å gjøre det pent rundt kraftverket. Det er anlagt stier og grøntarealer.

Vi spiste litt før vi la utpå igjen. Imens så vi på helleristningene. Det var både folk, båter, en hånd og et fotavtrykk på steinene nedenfor kraftverket. Den ene båten var også tegnet på veggen til kraftverket.

Noen måkeunger ga oss også litt underholdning. De skrek etter foreldrene sine, men så ut til å klare seg greit. Da vi padlet utpå vannet, satt tre søsken på en liten stein ute i vannet. Jeg kom veldig tett på før de fant på å lette. Jeg tipper hadde fått beskjed om å sitte stille og det imponerer meg alltid hvor lydige fugleunger kan være.

Nedenfor Hvittingfoss var det heldigvis mer driv i vannet. Men det medførte også en annen utfordring. Fiskere. Mange fiskere.

Den første pekte på høyre elvebredd og mente at vi burde padle der. Vi adlød, men det endte med at jeg satte meg fast fordi det var for grunt. Jeg måtte ut og vasse. Fiskeren hjalp oss ikke med å finne et godt sted å padle, men ville ha oss ut av strømmen der han stod fisket midt i elva.

Den andre rodde i sikk-sakk fra den ene elvebredden til den andre og ble litt gretten da vi ikke gjorde nøyaktig som han sa i tide. Som noen hyggelige fiskere sa litt lengre ned i elva: "Det er noen som tror de eier hele elva. Og så er det oss andre."

Deretter møtte vi bare hyggelige kommentarer. En hadde fått en skikkelig sværing på snoren.

Vannet var mer spennende nå, men ikke så livlig som vi hadde forventet. Likevel var det noen stryk. Vi lærte fort at der et stryk begynte, burde vi ikke padle. Der lå det steiner rett under vannflaten. I etterkant av store steiner var det noen ganger store bølger. Jeg tror jeg fant den største bølgen på hele turen. Og jeg kan skrive under på at den var både våt og kald og stor. Den havnet rett i fanget mitt og sørget for at jeg ble ganske så kald mot slutten av turen.

Vi hadde GPS og kart på mobilen. Da vi så at vi nærmet oss Brufoss, fikk vi advarsler fra flere fiskere. "Dere vet det er en foss rett rundt svingen?" Jo, vi visste det, men vi var ikke helt sikre på hvor det var lettest å legge i land. Vi forsøkte først et sted, men der var det ingen sti opp fra vannet til veien. Vi skulle jo tross alt bære kajakkene.

Etter litt rekognosering fant vi et greit sted å legge til. Far og sønn ville riktignok enda nærmere. Så da vi hoppet av i en bukt som var mer enn nærme nok - syntes jeg. Padlet de et par bukter til. Derfra var det en lett bæring.


En av fordelene med å få store barn, er at de er i stand til å ta et tak. Mens vi kjørte for å hente den andre bilen, bar de alt opp fra vannet.

Turen ble på rett over 3 mil. Vi hadde tatt oss god tid og padlet kanskje bare halvparten av tiden. Det tok oss derfor 8.5 time. En solid tur og vi kan trygt slå fast at det kjentes i kroppen. Likevel vil jeg påstå at vi hadde fryktelig godt av det. Det var en flott turopplevelse, god familiesyssel og - kanskje mest av alt - en opplevelse utenfor pc-verdenen. Tror vi alle hadde godt av det. Det er slike opplevelser som er ekte.




torsdag 13. august 2015

Reidvin-tunet (9. august 2015)

I dag ble jeg imponert.

Vi la turen til Reidvin-tunet på Hillestad. Her er det lagt ned utrolig mange dugnadstimer. Virkelig mange. Og resultatet er et flott fristed der tiden settes tilbake og tempoet skrus ned.

Hovedhuset er en gammel skole som dugnadsfolket har flyttet. Skolen het Ramberg skole og stod ved gamle E18. I dag er det vaffelservering der på søndager og huset leies ut til konfirmasjon, bryllup og bursdagsfeiringer.

Det ligger også en låve på tunet. Nøtnes-låven. På låven var det utstilling av gammelt verktøy og også et galleri der de viste frem bilder fra hvordan Reidvin-tunet ble til. Hele ideen med å finne en gammel, falleferdig låve og tenke: "Den passer perfekt. Den flytter vi!" imponerer meg.

Dugnadsfolket har også lagd ned mange timer i en urte- og rosehage, en dam og nå er de i gang med et vognhall og verksted knyttet til den gamle jernbanen som gikk fra Holmestrand til Hvittingfoss.

Tenk å brenne så mye for noe som disse dugnadsfolkene!

De tar vare på fortiden for fremtiden.



Oscarsborg (8. august 2015)

I dag bestemte vi for å dra til Oscarsborg. Håpet var å se både Oscarsborg og havørnen.

Vi kom oss ikke akkurat tidlig ut døren. Sånn går det når man insisterer på å ha med tenåringer i sommermodus.

Vi la ut fra Storsand båthavn. Det ligger i et sandtak rett nord for Oslofjordtunnelen. Egentlig et greit sted å legge ut.

Utenfor båthavna var det en del bølger og svært mye trafikk. I dag var tydeligvis dagen å være på sjøen. Vi møtte både store og små båter. Og man føler seg ganske så liten i en kajakk når de svære båtene tøffer forbi.

Vi satte kursen for sydspissen av Håøya. På veien passerte vi Oscarsborg. Litt artig å se festningen fra sjøsiden. Til daglig jobber jeg med en fjordmodell som skal varsle strømmer i Oslofjorden (www.fjordos.no) og jeg kunne ikke la vær å tenke litt jobb i dag. Sundet er så smalt og kystlinjene så komplekse at det knyttes store utfordringen til å lage en slik modell. Likevel har jeg tro på at modellen blir god.

Jeg hadde sjekket på forhånd. Det skulle ikke være mye strøm på vei utover. Og det tror jeg stemte selv om det er vanskelig å bedømme når det er så mye annet å ta hensyn til av vind, bølger og andre fartøy.

Vi håpet å få se havørnen som hekker på Håøya, så vi padlet langs øya et stykke nordover. Høyt oppe over øya fikk vi øye på en svær fugl. Riktignok er vi ikke helt sikker på om det var havørnen, men hva annet kunne det vært? Den hadde lange vinger, svevde så fint og tok noen majestetiske vingeslag iblant.

Vi gikk i land i en bukt rett ved fyret på Tronstadodden. Det er lov å gå i land, men ikke å gå oppover i heia. Det er nemlig her havørnen holder til. Vi hørte noe skriking. Kan det ha vært ungene? Det vet vi ikke, men det jeg vet er at jeg skled på de glatte steinene og slo både håndledd og knær. Det er ikke lurt når man er avhengig av egen kraft for å komme seg tilbake til bilen.

Deretter padlet vi til Oscarsborg. Vi så to av de store ferjene som går inn til Oslo. Slike store fartøy lager noen herlige bølger. Bølgene er lange og morsomme å ri på.
På Oscarsborg gikk vi en rundtur. Så smalt som sundet er her, er det et ganske så smart sted å legge en festning. Siden vi var litt sent ute, var museet stengt. Heldigvis var det mye å se på ute. Vi ble litt imponert over kanonene som stod der. Å skyte 22 km er ikke småtteri. Hvordan klarer noen å treffe på så langt hold?

Vi trasket litt rundt i festningen og fastslo at det ikke kan ha vært lett å innta til fots. Tyskerne hadde truet med å bombe hele festningen ned. Det høres ut som den letteste strategien for å få kontroll over festningen.
Det var egentlig en god del folk på Oscarsborg. Faktisk så mange at det var fullt på pizza-stedet vi hadde tenkt å spise. Det var heldigvis ikke noe problem. Vi kjøpte pizza og fant oss en benk et roligere sted.

Etter at vi hadde spist, padlet vi tilbake til bilen. Det var færre folk på sjøen nå og tidevannet hadde snudd. Ifølge havmodellen skulle det være medstrøm. Det tror vi også at det var. Over Drøbaksjeteen var det en merkelig virvelstrøm. Slikt kjenner man godt når man sitter i en kajakk.
Vi var alle enige om at det var en flott tur. Til og med vår lille hund så ut til å trives. Han sniffet godt med nesa i været hver gang vi nærmet oss land, men ellers hvilte han med hodet på rekken eller i fanget til den som satt foran i dobbeltkajakken. Der var jeg så heldig å sitte den siste biten.

Karljohansvern - Frebergsvika (5. august 2015)

I dag padlet vi fra Karljohansvern til Frebergsvika med kajakkseil.

Over indre havn var det lett å seile. Vinden var i ryggen. Det var egentlig herlig avslappende. Deretter forsvant vinden. I alle fall nesten. Utenfor Løvøya fikk vi den i siden. Det blåste nordover og man kan trygt si at feltet ble spredt. Noen lot seg dra med vinden ganske langt ut.

Fra Varnestangen var alle samlet igjen. Da gjenstod det bare en ganske tøff tur i motvind.

Seilene ble litt våte. Synet av seilene hengende på løpesnoren til hunden vår, var litt morsomt.

Frebergsvik - Reverompa (24. juli 2015)

Nå har vi kjøpt kajakkseil og det gir en helt ny opplevelse på sjøen.

I dag padlet vi fra Frebergsvik til Varnestangen. Det var godt med vind. Vinden kom rett i ryggen og vi fikk god fart med seilene. Ikke var det vanskelig heller. Du fester bare seilet foran på kajakken og så styrer du med stroppene. Vi fikk ganske bra fart. Selv dobbeltkajakken fikk godt med fart. Siden dette var første turen med seil, ble det litt hyling og ooops'ing, men det gikk helt fint.

Ved Varnestangen hoppet badenymfene av. Min svigerinne og jeg fortsatte til Løvøya. Da fikk vi vinden i siden. Det var vanskeligere å få til. Vi vridde seilene over til siden og brukte vår egen vekt som motvekt. Utfordringen kom i kastevindene. Da måtte vi være kjappe og fjerne motvekten uten å være for kjappe. Merkelig nok gikk vi ikke rundt.

Mellom Løvøya og Mellomøya fikk vi motvind. Masse motvind. Det er egentlig litt herlig å måle krefter med naturen - hvis man vinner. Og det gjorde vi. Vi krysset over til Reverompa fordi jeg ville se om den sjeldne blomsten Kammarimjelle fortsatt stod i blomst og det gjorde den.

Heldigvis hentet min mann oss der - å padle/seile tilbake tror jeg ville blitt tøft.