Varnestangen (24. oktober 2015)

Det ble ganske sent på dagen før vi kom oss ut, men vi ville ut. Og vi ville ned til kysten. Valget falt på Varnestangen.

Vi kjørte av Hortensveien ved Løvøya og parkerte som vanlig på parkeringsplassen der veien svinger ned mot Falkensten Bruk,

Falkensten Bruk kan faktisk spores tilbake til 1300-tallet. Hovedbruket fra 1700-tallet er fredet. Den gang var bruket en adelsgård.

Deler av Hortensmarka, Vardnestangen og Løvøya tilhører eiendommen. Her snakket vi om et stort bruk med historisk sus.

Vi rakk ut til Varnestangen før skumringen kom. Høstfargene glitret og en lett tåke pakket naturen inn i mystikk.

Vi har mange minner fra denne turen. Da barna var helt små, orket de ikke gå helt ut til Vardnestangen. Da stoppet vi halvveis på en liten halvøya. Bukta mellom halvøya og fastlandet er veldig grunn og grei å bade i for småfolk som ønsker noe annet enn sandstrand.

Denne gangen gikk vi helt ut til Varnestangen og deretter fulgte vi Varnesveien til endes.

Vi har badet mange ganger ved Varnestangen. I dag lå hele bukta svøpt i let tåke. Egentlig er det litt spennende å se samme sted i forskjellige stemninger.

Det ble nesten mørkt før vi kom oss tilbake til bilen, men det var lett å følge veien likevel.

Totalt gikk vi litt over 7 km, men det føltes mye kortere.

Berg fengsel (18. oktober 2015)

Etter tips fra facebook-gruppen "Turer i Vestfold" la vi turen til Berg fengsel.

Turen er blåmerket og starter ved inngangen til Berg fengsel. Rett foran parkeringsplassen står det et lite monument med en jernbanestump mellom to steiner. Her fortelles historien om Berg fengsel under krigen. I 1942 erklærte Quisling at alle som demonstrerte mot NS blant annet ved å bære "hønseringer", skulle arresteres.

På Berg var det mange jøder og politiske fanger. I alt var det 1200 fanger innom leiren. Forholdene var forferdelige. Mange folk og nakne brakker. Behandlingen av fangene var også ille. Noen av fangevokterne ble dømt etter krigen og flere havnet i fengselet de selv hadde voktet.

På rundturen er det flere plakater som forteller historier fra krigen. Det står om behandlig av fangene, om hvordan de ble stuet i kuvogner og sendt til den sikre død, hvordan de ble møtt på leiren og hvordan det gikk med fangene etter at de forlot leiren. Men det står også om naturen, gravhaugene og Berg mikrobryggeri.

Her vokser Murrublom. Den vokser ikke noe annet sted i landet. Den sjeldne eremittbillen lever også her.

Turen var egentlig ikke lang, men innholdsrik. Jeg følte at jeg lærte noe samtidig som jeg kunne nyte de vakre høstfargene. Riktignok kjente jeg ikke så mye på naturens ro siden vi kunne høre bildur nesten overalt. Men likevel likte jeg turen. Det var sterkt å gå opp trappen fra jernbanen der jeg innbiller meg at mange fanger ble transportert til og fra leiren i krigsårene.

I dag fungerer Berg kretsfengsel som et såkalt åpent fengsel der fanger fra hele landet kan søke seg til. Fengselet fungerer som opplærings- og undervisningsanstalt særlig for yngre lovbrytere. Og jeg regner med at forholdene er vesentlig bedre der nå enn under krigen!

Frebergkastet (20. september 2015)

I dag gikk vi et nytt sted. Vi gikk fra Frebergsvika og opp til Frebergskastet.

For mange år siden arrangerte noen entusiasmer en felles guidet tusletur opp til kastet. Siden har vi vært der mange ganger. Vi har også gått ned til fjorden fra kastet, men vi har aldri gått hele veien rundt Frebergsvika.

Den første biten av stien fra innerst i Frebergsvika og opp, var våt. Forferdelig våt. Hadde det ikke vært fordi stien var blåmerket, så hadde vi ikke trodd at denne bekken egentlig var stien.

Landskapet var egentlig ganske spennende. Litt villere enn man forventer. Bratte skråninger og noen stup.

Etter hvert kom vi til den ordentlige bekken. Guiden sa for mange år siden at det er rester av en sag i bekken. Tidligere fraktet man tømmer fra Hvittingfoss med tog til Holmestrand og derfra ned til fjorden for å fløte det videre.

Oppe på kastet spiste vi kvikklunsj. Herfra har vi mange minner. Den koselige grillplassen er et yndet turmål for småbarnsfamilier og andre. Jeg har mange bilder herfra, men glemte å ta et i dag.

Deretter bar det nedover igjen.

Herlig!

Mulodden (18. september 2015)

I kveld fikk jeg overtalt min mor og tante til å lufte meg. Vi ble enige om Muloden.

Sist vi var på Mulodden ble vi enige med oss selv om at vi burde gå en annen vei neste gang. Det var litt bratt der vi gikk.

Nå har vi vært der igjen, men stivalget var nok ikke så mye bedre. Vi fulgte kyststien ut til fyret. Det gikk egentlig ganske så bra. Eneste problemet var at stien lignet mer på en bekk enn en sti i den første bakken.

Halvveis ut til fyret innså vi at det sannsynligvis ville bli mørkt før vi var tilbake. Likevel fortsatte vi.

Himmelen var flott og det var herlig å komme seg ut. Det har regnet flere dager og jeg nøt det å være ute uten å bli regnet på.

Solen gikk ned og etterlot seg noen farger før det begynte å bli mørkt. Mellom trærne ble det i grunnen ganske mørkt. Det var da vi fant på å gå vår egen vei. Det er ikke alltid like lurt, men vi fikk jo steder vi tror ikke så mange andre har sett. Dessverre viser ikke bildene annet enn mørke.

Uansett. Vi fant tilbake til bilen.

Neste gang bør være før solnedgang.

Natholmen (15. august 2015)

Det er flott på Natholmen! Rett og slett Nydelig. Her er det flotte svaberg, myk sand, spennende fauna og skogsstier.

Vi var der på en utegudstjeneste med adventistene. Flottere ramme kan man ikke ha. Vi har også vært der i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter. Knattholmen leirsted holder til her og mangle elever har vært på leir her. Mens vi var der, så vi også to brudepar som tok bilder ut mot sjøen. Tipper man må være tidlig ute for å få plass både i kirka og på leirstedet.

Det var Natholmen jeg først ble fasinert av snorkling. Det åpnet seg en helt ny verden under vann. De modige av oss pleier å ha hoppekonkurranse fra et stupebrett der. Og når solen går ned er det ingenting som er hyggeligere enn sang rundt et leirbål. Vi har også overnattet der i telt.

I dag brukte vi hele dagen der. Vi spilte volleyball, badet, snorklet, skravlet, tuslet rundt og grillet. Og hadde en veldig hyggelig dag i flotte omgivelser.

Lågen (12. august 2015)

I dag ville prøve noe helt spesielt. Vi ville padle Lågen. Riktignok visste vi at turen ville bli lang, men jeg tror det er bra vi ikke visste hvor lang.

Vi kjørte først en bil til Brufoss og deretter nordover med den andre bilen og kajakkene. Vi la ut ved Efteløt. Der var det et sted man pleier å sjøsette båter. Der var det helt perfekt å legge ut.

Elva renner rolig sørover. Vi hadde ventet noe mer drag i vannet. Solen skinte. Fuglene kvitret og vannet var speilblankt. Det kan jo ikke bli bedre.

Vi så en del fugler vi ikke vet hva var for noe. Vi så også noen rovfugler.

Langs kanten blomstret fargerike planter og trær hang ut over elvebredden. På en måte lignet elva litt på slalomløypene. Det går raskest i midten, men så er det så mye moro å finne på langs kantene.

Vi hadde ventet at det var jorder på begge sider av elva, men vi så mest trær og det var rett og slett flott å padle her.

Tempoet var svært, svært rolig. Vi padlet noen tak og så satt vi en stund og ventet på de andre eller bare nøt livet.

Etter en time skjønte vi at dette kom til å ta sin tid. Da bestemte vi oss for å ha kvikklunsj-pause en gang i timen. Ifølge våre beregninger ville turen ta rundt fem timer med vårt bedagelige tempo. Og i så fall hadde vi med nok kvikklunsj.

Minstejenta var optimist og hadde tatt med seg et kajakkseil. Selv etter gjentatte forsøk viste det seg at det ikke hjalp noe særlig.

Etter et par timer hadde vi spisepause. Vår tradisjonelle mat på tur er polarbrød og syltetøy på "spruteflasker". Det er litt morsomt å spise mat midt i en elv.

Vi bestemte oss for å spise is i Hvittingfoss og stoppet der etter nesten fem timer. Det er alltid merkelig å gå ut av en kajakk etter å ha sittet der en stund. Beina er liksom litt gele. Det var veldig godt å få strukket på beina.

Etter isen padlet vi videre til første bæring ved Vittingfoss kraftverk. Jeg var litt smånervøs da vi padlet mot kraftverket for å forsøke å finne et sted å gå i land. Vi hadde lyst til å bære så kort som mulig, men samtidig være i trygg avstand fra demningene. Det var lite vann i elva og vannføringen ikke så stor og det gikk ikke vann over demningen, så vi hadde ikke noe problemer.

Kraftverket ble bygget i 1920 og produserer kraft til 7000 husstander.

Selv om bæringen ikke var så lang, så var den ganske tung. Vi spiste først litt bjørnebær der vi gikk i land og så begynte vi å bære ned skråningen. Selv om kraftverket er et kraftig inngrep i naturen, så har de forsøkt å gjøre det pent rundt kraftverket. Det er anlagt stier og grøntarealer.

Vi spiste litt før vi la utpå igjen. Imens så vi på helleristningene. Det var både folk, båter, en hånd og et fotavtrykk på steinene nedenfor kraftverket. Den ene båten var også tegnet på veggen til kraftverket.

Noen måkeunger ga oss også litt underholdning. De skrek etter foreldrene sine, men så ut til å klare seg greit. Da vi padlet utpå vannet, satt tre søsken på en liten stein ute i vannet. Jeg kom veldig tett på før de fant på å lette. Jeg tipper hadde fått beskjed om å sitte stille og det imponerer meg alltid hvor lydige fugleunger kan være.

Nedenfor Hvittingfoss var det heldigvis mer driv i vannet. Men det medførte også en annen utfordring. Fiskere. Mange fiskere.

Den første pekte på høyre elvebredd og mente at vi burde padle der. Vi adlød, men det endte med at jeg satte meg fast fordi det var for grunt. Jeg måtte ut og vasse. Fiskeren hjalp oss ikke med å finne et godt sted å padle, men ville ha oss ut av strømmen der han stod fisket midt i elva.

Den andre rodde i sikk-sakk fra den ene elvebredden til den andre og ble litt gretten da vi ikke gjorde nøyaktig som han sa i tide. Som noen hyggelige fiskere sa litt lengre ned i elva: "Det er noen som tror de eier hele elva. Og så er det oss andre."

Deretter møtte vi bare hyggelige kommentarer. En hadde fått en skikkelig sværing på snoren.

Vannet var mer spennende nå, men ikke så livlig som vi hadde forventet. Likevel var det noen stryk. Vi lærte fort at der et stryk begynte, burde vi ikke padle. Der lå det steiner rett under vannflaten. I etterkant av store steiner var det noen ganger store bølger. Jeg tror jeg fant den største bølgen på hele turen. Og jeg kan skrive under på at den var både våt og kald og stor. Den havnet rett i fanget mitt og sørget for at jeg ble ganske så kald mot slutten av turen.

Vi hadde GPS og kart på mobilen. Da vi så at vi nærmet oss Brufoss, fikk vi advarsler fra flere fiskere. "Dere vet det er en foss rett rundt svingen?" Jo, vi visste det, men vi var ikke helt sikre på hvor det var lettest å legge i land. Vi forsøkte først et sted, men der var det ingen sti opp fra vannet til veien. Vi skulle jo tross alt bære kajakkene.

Etter litt rekognosering fant vi et greit sted å legge til. Far og sønn ville riktignok enda nærmere. Så da vi hoppet av i en bukt som var mer enn nærme nok - syntes jeg. Padlet de et par bukter til. Derfra var det en lett bæring.


En av fordelene med å få store barn, er at de er i stand til å ta et tak. Mens vi kjørte for å hente den andre bilen, bar de alt opp fra vannet.

Turen ble på rett over 3 mil. Vi hadde tatt oss god tid og padlet kanskje bare halvparten av tiden. Det tok oss derfor 8.5 time. En solid tur og vi kan trygt slå fast at det kjentes i kroppen. Likevel vil jeg påstå at vi hadde fryktelig godt av det. Det var en flott turopplevelse, god familiesyssel og - kanskje mest av alt - en opplevelse utenfor pc-verdenen. Tror vi alle hadde godt av det. Det er slike opplevelser som er ekte.

Reidvin-tunet (9. august 2015)

I dag ble jeg imponert.

Vi la turen til Reidvin-tunet på Hillestad. Her er det lagt ned utrolig mange dugnadstimer. Virkelig mange. Og resultatet er et flott fristed der tiden settes tilbake og tempoet skrus ned.

Hovedhuset er en gammel skole som dugnadsfolket har flyttet. Skolen het Ramberg skole og stod ved gamle E18. I dag er det vaffelservering der på søndager og huset leies ut til konfirmasjon, bryllup og bursdagsfeiringer.

Det ligger også en låve på tunet. Nøtnes-låven. På låven var det utstilling av gammelt verktøy og også et galleri der de viste frem bilder fra hvordan Reidvin-tunet ble til. Hele ideen med å finne en gammel, falleferdig låve og tenke: "Den passer perfekt. Den flytter vi!" imponerer meg.

Dugnadsfolket har også lagd ned mange timer i en urte- og rosehage, en dam og nå er de i gang med et vognhall og verksted knyttet til den gamle jernbanen som gikk fra Holmestrand til Hvittingfoss.

Tenk å brenne så mye for noe som disse dugnadsfolkene!

De tar vare på fortiden for fremtiden.