Lågen (12. august 2015)

I dag ville prøve noe helt spesielt. Vi ville padle Lågen. Riktignok visste vi at turen ville bli lang, men jeg tror det er bra vi ikke visste hvor lang.

Vi kjørte først en bil til Brufoss og deretter nordover med den andre bilen og kajakkene. Vi la ut ved Efteløt. Der var det et sted man pleier å sjøsette båter. Der var det helt perfekt å legge ut.

Elva renner rolig sørover. Vi hadde ventet noe mer drag i vannet. Solen skinte. Fuglene kvitret og vannet var speilblankt. Det kan jo ikke bli bedre.

Vi så en del fugler vi ikke vet hva var for noe. Vi så også noen rovfugler.

Langs kanten blomstret fargerike planter og trær hang ut over elvebredden. På en måte lignet elva litt på slalomløypene. Det går raskest i midten, men så er det så mye moro å finne på langs kantene.

Vi hadde ventet at det var jorder på begge sider av elva, men vi så mest trær og det var rett og slett flott å padle her.

Tempoet var svært, svært rolig. Vi padlet noen tak og så satt vi en stund og ventet på de andre eller bare nøt livet.

Etter en time skjønte vi at dette kom til å ta sin tid. Da bestemte vi oss for å ha kvikklunsj-pause en gang i timen. Ifølge våre beregninger ville turen ta rundt fem timer med vårt bedagelige tempo. Og i så fall hadde vi med nok kvikklunsj.

Minstejenta var optimist og hadde tatt med seg et kajakkseil. Selv etter gjentatte forsøk viste det seg at det ikke hjalp noe særlig.

Etter et par timer hadde vi spisepause. Vår tradisjonelle mat på tur er polarbrød og syltetøy på "spruteflasker". Det er litt morsomt å spise mat midt i en elv.

Vi bestemte oss for å spise is i Hvittingfoss og stoppet der etter nesten fem timer. Det er alltid merkelig å gå ut av en kajakk etter å ha sittet der en stund. Beina er liksom litt gele. Det var veldig godt å få strukket på beina.

Etter isen padlet vi videre til første bæring ved Vittingfoss kraftverk. Jeg var litt smånervøs da vi padlet mot kraftverket for å forsøke å finne et sted å gå i land. Vi hadde lyst til å bære så kort som mulig, men samtidig være i trygg avstand fra demningene. Det var lite vann i elva og vannføringen ikke så stor og det gikk ikke vann over demningen, så vi hadde ikke noe problemer.

Kraftverket ble bygget i 1920 og produserer kraft til 7000 husstander.

Selv om bæringen ikke var så lang, så var den ganske tung. Vi spiste først litt bjørnebær der vi gikk i land og så begynte vi å bære ned skråningen. Selv om kraftverket er et kraftig inngrep i naturen, så har de forsøkt å gjøre det pent rundt kraftverket. Det er anlagt stier og grøntarealer.

Vi spiste litt før vi la utpå igjen. Imens så vi på helleristningene. Det var både folk, båter, en hånd og et fotavtrykk på steinene nedenfor kraftverket. Den ene båten var også tegnet på veggen til kraftverket.

Noen måkeunger ga oss også litt underholdning. De skrek etter foreldrene sine, men så ut til å klare seg greit. Da vi padlet utpå vannet, satt tre søsken på en liten stein ute i vannet. Jeg kom veldig tett på før de fant på å lette. Jeg tipper hadde fått beskjed om å sitte stille og det imponerer meg alltid hvor lydige fugleunger kan være.

Nedenfor Hvittingfoss var det heldigvis mer driv i vannet. Men det medførte også en annen utfordring. Fiskere. Mange fiskere.

Den første pekte på høyre elvebredd og mente at vi burde padle der. Vi adlød, men det endte med at jeg satte meg fast fordi det var for grunt. Jeg måtte ut og vasse. Fiskeren hjalp oss ikke med å finne et godt sted å padle, men ville ha oss ut av strømmen der han stod fisket midt i elva.

Den andre rodde i sikk-sakk fra den ene elvebredden til den andre og ble litt gretten da vi ikke gjorde nøyaktig som han sa i tide. Som noen hyggelige fiskere sa litt lengre ned i elva: "Det er noen som tror de eier hele elva. Og så er det oss andre."

Deretter møtte vi bare hyggelige kommentarer. En hadde fått en skikkelig sværing på snoren.

Vannet var mer spennende nå, men ikke så livlig som vi hadde forventet. Likevel var det noen stryk. Vi lærte fort at der et stryk begynte, burde vi ikke padle. Der lå det steiner rett under vannflaten. I etterkant av store steiner var det noen ganger store bølger. Jeg tror jeg fant den største bølgen på hele turen. Og jeg kan skrive under på at den var både våt og kald og stor. Den havnet rett i fanget mitt og sørget for at jeg ble ganske så kald mot slutten av turen.

Vi hadde GPS og kart på mobilen. Da vi så at vi nærmet oss Brufoss, fikk vi advarsler fra flere fiskere. "Dere vet det er en foss rett rundt svingen?" Jo, vi visste det, men vi var ikke helt sikre på hvor det var lettest å legge i land. Vi forsøkte først et sted, men der var det ingen sti opp fra vannet til veien. Vi skulle jo tross alt bære kajakkene.

Etter litt rekognosering fant vi et greit sted å legge til. Far og sønn ville riktignok enda nærmere. Så da vi hoppet av i en bukt som var mer enn nærme nok - syntes jeg. Padlet de et par bukter til. Derfra var det en lett bæring.


En av fordelene med å få store barn, er at de er i stand til å ta et tak. Mens vi kjørte for å hente den andre bilen, bar de alt opp fra vannet.

Turen ble på rett over 3 mil. Vi hadde tatt oss god tid og padlet kanskje bare halvparten av tiden. Det tok oss derfor 8.5 time. En solid tur og vi kan trygt slå fast at det kjentes i kroppen. Likevel vil jeg påstå at vi hadde fryktelig godt av det. Det var en flott turopplevelse, god familiesyssel og - kanskje mest av alt - en opplevelse utenfor pc-verdenen. Tror vi alle hadde godt av det. Det er slike opplevelser som er ekte.