Frebergsvik - Slettefjell (31. mai 2015)

Noen dager er det bare sånn at jeg må ut på tur. Vi har hytte i Frebergsvik og våknet til sol og lett overskyet vær. Da bare måtte jeg til Hortens Prekestol, Slettefjell.

Stien fra Frebergsvik er ganske grei å finne, egentlig. Men jeg har brukt noen ganger på det. Det er så fristende å tro at man skal gå på veien bak hyttene langs vannet, men egentlig så skal man gå litt opp mot Vegge og følge den blåmerkede stien litt lengre opp i heia.

Det var akkurat som om fuglesangen eksploderte inne i skogen. Jeg så også noen gråtrostunger. Den ene satt helt stille da jeg gikk forbi på nært hold. Det eneste som avslørte at den var svært ung, var noen dunete fjær som stakk ut her og der.

Det var fantastisk turvær. Ikke for varmt, men heller ikke for kaldt.  Fortsatt er det få båter på vannet, men jeg så noen som lekte seg. Jeg møtte også andre turgåere.

Jeg sliter alltid med å gå ned samme vei som jeg går opp. Jeg prøver alltid å lage rundturer av turene mine. Denne gangen også. Men det var ikke noe problem. Jeg fulgte stien litt lengre vekk fra vannet og fant en fin rundtur.

Katten (29. mai 2015)

Når man har en gjeng herlige unger/ungdommer med masse energi og en flott natur rundt seg, så må de jo kombineres.

I kveld gikk vi en liten tur fra Frebergsvik til Katten. Katten er en liten odde rett nedenfor Slettefjell. Man følger bare veien som går fra bak hyttene langs vannet ved Vegge. Når veien slutter, begynner stien som ender ved Katten.

Egentlig hadde vi tenkt oss opp til Slettefjell, men bommet på den blåmerkede stien. Jeg tror ikke det gjorde noe. Turen ble fin likevel.

Vi stoppet ved vannet en stund og kastet fiskesprett, kikket på utsikten, plukket blomster og gjemte oss for hverandre.

Kvelden var nydelig. Solnedgang. Fuglesang. Fin natur. Glade stemmer. Ingen dum bruk av tid.

Sandsletta (15. mai 2015)

For noen uker siden fant vi REvehiet nær Sandsletta. En gapahuk som ligger mellom høye trær på et teppe av hvitveis. Her måtte vi bare overnatte!

I går satte vi oss i bilen og kjørte til Sandsletta. Herfra er det bare en liten gåtur opp til Revehiet. Du bare følger bekken til du kommer til en slags tømmerstokk-bru og derfra følger du stien videre opp bakken til du kommer til REvehiet.
 
Etter at vi hadde installert oss, spilte vi spill og lagde oss litt middag på stormkjøkken. Faktisk hadde vi funnet på en ny rett. Vi kokte ris og deretter lagde vi rett-i-koppen-tomatsuppe og stekte pølser. Dette blandet vi sammen med mais i koppene våre. Egentlig ganske godt.

Fuglene sang rundt oss hele tiden. Skogen er ikke stor. Vi hørte tungtrafikken på E18 ovenfor oss og litt fra hyttefeltet nedenfor oss, men var ikke plaget av det.

Det er kjølig om natta, men det gikk egentlig greit. Jentene hadde vært lure og tatt med lue - det er jo tross alt ørene man fryser mest på.

Vi sovnet til svarttrostens melankolske sang. Morgenen etter våknet vi tidlig til utrolig flott fuglesang. Jeg tror det må være rødstrupa som sang så sprudlende.

Og det ble mer fugl. Vi fant redet til tjelden i en liten skrent ned mot vannet. Kråka kom og ville ta egget, men ble jaget vekk av foreldrene. Artig å se på, men kanskje ikke fult så artig for hverken tjeldene eller kråka.

Ute på vannet så vi masse knoppsvaner. På kvelden så vi litt over tjue stykker. En del av dem var der fortsatt dagen etter. Vi så også et toppand-par og 5-6 ærfugler.

Før vi dro hjem, spilte vi Kubb som også kalles Vikingspillet. Sandsletta er ypperlig til det siden det er en stor, fin slette.

Dette ga mersmak.

Bolærne (13. oktober 2014)

Disse dagene har jeg vært på Havkonferansene, en høringskonferanse for vannregionen Ytre Oslofjord.

Høydepunktet var nok turen ut til Østre Bolærne. Vi rakk ut før solen gikk ned og fikk litt fritid før programmet startet. Jeg gikk på oppdagelsesferd på øya og fant en del steder jeg er overbevist om folk vanligvis ikke går. Blant annet fant jeg meg selv i en steinur full av tornebusker.

I havgapet fikk jeg øye på Fuglehuk fyr. Det ble opprettet i 1821, men er nå nedlagt. Fyret er nå en Kystledhytte og kan leies.

Solen gikk raskt ned. Det var nesten så jeg kunne se den bevege seg ned bak Nøtterøy. På sin vei farget den alt i kledelige rødtoner.

Sist jeg var på Bolærne, var vi på Vestre Bolærne. Min mann og jeg padlet ut i flott vær, men da vi skulle tilbake, hadde det blåst opp. Været skiftet fort. Vinden, piskregnet, bølgene og strømmen glemmer jeg ikke så fort. Vi var relativt ferske i kajakkpadling og dette var litt mer enn komfortabelt. Men det var gøy også. Jeg følte virkelig at jeg var i live.

Også denne gangen skiftet været fort. Fra å være en varm og klar høstkveld, ble det plutselig overskyet og småkaldt. Jeg var heldigvis forberedt og hadde kledd meg godt. Det er jo tross alt oktober.

Etter gåturen fikk vi en forestilling av Skjærgårdkvinnene. De har pusset opp loshuset og ga oss en fin forestilling med mye sang og historie. Jeg synes alltid det er artig å få innblikk i hva som har skjedd på forskjellige steder. Det er vanskelig å forestille seg en familie med flere barn livnære seg her på øya. Jeg prøvde å se for meg hvordan familiefaren, losen, forsøkte å komme først om bord på skip for å lose dem trygt videre i all slags vær. Det var bare den losen som kom først, som fikk betalt.

Loskvinnene har gjort et flott arbeid med loshuset. Det ser både nytt og tradisjonsrikt ut på en gang. Og det var en fornøyelse å høre på dem.

Vi spiste middag en overdådig middag som nok ikke ligner noe folk i tidligere tider kunne stelle i stand her på øya. Og da mørket virkelig hadde festet grepet, dro vi tilbake til konferansehotellet.

Fjugstad (25. oktober 2014)

Fordi jeg holdt et innlegg på en konferanse fikk jeg boken "Naturperler i Vestfold". Jeg slo opp på Horten kommune og leste om askeskogen på Fjugstad. Den var ny for meg så jeg har knapt kunnet vente til regnet tok en pause og vi kunne ta en titt på denne askeskogen.

Fjugstad ligger mellom Borrehaugene og Åsgårdstrand. Vi parkerte på Bakkenteigen og gikk mot kysten.

Askeskogen på Fjugstad er kanskje Skandinavias største og ligger i et naturreservat som er fredet nettopp for å bevare askeskogen. Om sommeren skal det visstnok være tett, grønt bladverk og om høsten nydelig gult. Nå er vi tydeligvis kommet til senhøsten. Askene stod nå med nakne grener. Heldigvis var det mye annet fint kledd i høstfarger. Eika, lønnen og bøken stod flott!

De siste ukene har det regnet. Og skogbunnen var våt. Også deler av stien lignet mer på en lystig bekk enn en sti. Iblant så det ut som om Fjugstad har fått sin egen mangroveskog.

Vi gikk ned til stranda og gikk langs kysten. Edvard Munch har malt flere motiver herfra. Og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Trærne er majestetiske og kysten nær.

Tidligere var det et sagverk her. Nå er det forbudt å fjerne både levende og døde trær og busker. Men det er lov å plukke sopp og bær.

Tror vi må en tur tilbake til neste år når løvverket er grønt. Og en tur til før asken mister bladene sine.

Trollfoss (2. juli 2014)

Endelig. I dag har vi vært i Trollfoss. Det er en tur jeg har hatt lyst til å ta lenge.

Barna har sommerferie og vi dro litt tidlig fra jobb. Været var nydelig, varmt og solrikt. Riktignok kjørte vi gjennom noen byger på veien, men det tok ikke motet fra oss. Vi skulle til Vestfolds høyeste foss.

På turbeskrivelsen til turistforeningen, står det at turen er svært krevende. Vi tok på oss godt fottøy. Bilveien bort var godt skiltet så kartet vi hadde med, var overflødig. Vi kjørte forbi broen over Daleelva før den stuper ned i fossen. Deretter fulgte vi bilveien til vi så skilt mot Trollfoss inn mot høyre.

Stien ble snart brattere. Siden det nylig hadde regnet, var det litt glatt, men ikke glattere enn at det gikk greit.

Da vi kom ned til elva fulgte vi den oppover igjen. Det var da det begynte å regne. Store, flotte dråper. Og på toppen av det hele begynte det å tordne.

Det har en litt spesiell sjarme å spise kvikk-lunsj når duren fra fossen konkurrerer med buldrende torden. Vi fant en tørr plass under noen trær til det verste regnet ga seg.

Trollfoss er bare 12 meter høy. Vi skjønte ikke at vi hadde kommet til riktig foss før vi hadde klatret forbi på jakt etter en større. Vi trodde den skulle være mye høyere. Et stykke over fossen, krysset vi elva. Det hadde sluttet å regne. Jeg og veslejenta gikk tilbake til fossen på andre siden av elva. Vi fikk fin utsikt over fossen.

Vi ble våte hele gjengen. Noen av oss plumpet, men det meste skyldtes nok at vi gikk gjennom våt lyng. Det morsomste på turen var nok at hunden vår, Cosinus, prøvde å stå med alle fire bein på en liten stein midt ute i elva. Det gikk ikke så bra. Og han hater vann.

Da vi kom tilbake til de andre, hadde det funnet på å bade. Det var en god ide. Det var litt strøm i vannet og fisken hoppet.

Vassbånd (23. mai 2014)

Hvert år arrangerer Horten turistforening nattergalentur ved Borrevannet. Og hvert år har jeg enten vært opptatt eller glemt det ut når dagen kom. Årets tur gikk onsdag. Uten meg.

Men i år ville jeg ha den turen. Turistforeningen møtte på parkeringen ved golfbanen og gikk til Vassbånd. Det viste seg at Vassbånd ikke står på noen kart på internett eller på mine orienteringskart. Etter å ha spurt kjentfolk fikk jeg vite at Vassbånd er området sør ved Borrevannet.

Vi parkerte på parkeringen ved golfbanen og gikk sørover. Vi rakk ikke å gå mange meterne før vi hørte Nattergalen synge, men den var et stykke unna. Vi gikk videre og fant vi en sti de kalte "Golfstien". Den fulgte vi.

Det hang en trolsk dis over markene. Vi skimtet en flokk rådyr og lyttet. Det var mye fuglesang, men nattergalen tidde.

Vi møtte noen lokalkjente som ga oss en veibeskrivelse til fugletårnet og et hemmelig utkikkssted over Borrevannet.

Ved noen hvite gjerder gikk vi til høyre og fulgte dem til vi så fugletårnet nede til venstre. Nå sang nattergalen av full hals. Ikke bare en, men mange. Vi lukket øynene og lyttet.

Jeg vil ikke kalle sangen direkte vakker, men jeg synes den er utrolig artig. Høye toner iblandet dypere "knepping" og noe som minner om "vanlig" sangfuglsang. Jeg har dessuten ikke hørt en kraftigere sang. Sangen er vanskelig å beskrive og enda vanskeligere å imitere. Vi prøvde. Og lo av hverandre.

Mot all fornuft fulgte vi Golfstien videre. Det var allerede blitt sent. Altfor sent for jentene våre som skal opp i morgen. Likevel. Det kunne jo tenkes at det var kortere å følge golfstien rundt enn å gå tilbake igjen. Hadde vi krysset over golfbanen (der det stod skilt om at gjennomgang var forbudt) ville det vært kortere. Men vi gikk lovlydig rundt.

Vi fant også utkikksstedet over Borrevannet. Det ligger under et flott tre kort etter fugletårnet.

Minstejenta viste vei. Hun hadde gått der med skolen. Det er egentlig pinlig at jeg ikke har vært her før nå. Jeg som til og med har dratt til Stavern for å høre nattergalen. Og så har vi så mange så nærme. Hit skal vi igjen! Det var forresten et fint område å gå tur i uavhengig av nattergalen.