Reverompa (24. juni 2015)

Hvorfor stedet har fått navnet "Reverompa" vet jeg ikke, men jeg vet at det er en fin badestrand. Om sommeren er det flere som har Reverompa som sitt faste badested. Den ligger nærme Horten, men likevel usjenert til. Dessuten har den toaletter, badebrygge og steinstrand. Det er kanskje ikke stedet jeg vil dra til med småbarn som vil leke i sanden, men helt grei.

Jeg parkerte ved noen garasjer rett bak Rimi på Bekkajordet og fulgte veien ut mot kysten. Det er også noen parkeringsplasser helt borte ved stranda. 

Til høyre for veien er det et naturreservat. I "Forskrift om verneplan for Oslofjorden" står det at hensikten med Reverompa plantefredningsområde er å "bevare en botanisk forekomst med den svært sjeldne og truede arten kammarimjelle og dens livsmiljø." 

Men selv om jeg kikket nøye både her og der, så jeg ikke noe til denne kammarimjellen. Derimot fikk jeg en fin liten gåtur ut til stranda, rundt et svaberg og opp på toppen midt i fredningsområdet. Der var det en nydelig utsikt ut mot Mellomøya.

Området ble kjøpt av Horten kommune fra Falkenstenbruk i 1929. Mange mente at det var et tullete kjøp fordi badestranden lå for langt unna byen. I dag tror jeg flere er glade for kjøpet.

Vassbånd (31. mai 2015)

Nå er det tid for å høre nattergalen igjen. Mannen min og jeg tok oss derfor en tur til Vassbånn. Vi parkerte ved golfbanene og fulgte Golfstien ned mot fugletårnet.

Det blåste en del og jeg var litt nervøs på begynnelsen av turen. Jeg hørte nemlig lite fuglesang. Vi så bare noen tårnseilere (?) som fløy over oss på vei nedover.

Men vi ble ikke skuffet. Nattergalene sang villig. Jeg synes sangen deres er så morsom. Vi gikk opp i fugletårnet og kikket ut over vannet. Heldigvis hadde vi tatt med oss kikkertene våre.

Ute på vannet så vi masse toppdykkere som stelte med redene. De var flittige, dykket ned for å hente materialer eller mat og svømte frem og tilbake til redene sine. De svømmer så artig når de svømmer fort. Hodet i en rett pil rett over vannflaten og full fart.

Vi gikk tilbake på en sti gjennom en sumpområde. Jeg har fått årets første myggestikk, men også en flott opplevelse. Der sang mange fugler villig og solen malte himmelen rød bak oss.

Håper ikke det blir lenge til neste gang.

Frebergsvik - Slettefjell (31. mai 2015)

Noen dager er det bare sånn at jeg må ut på tur. Vi har hytte i Frebergsvik og våknet til sol og lett overskyet vær. Da bare måtte jeg til Hortens Prekestol, Slettefjell.

Stien fra Frebergsvik er ganske grei å finne, egentlig. Men jeg har brukt noen ganger på det. Det er så fristende å tro at man skal gå på veien bak hyttene langs vannet, men egentlig så skal man gå litt opp mot Vegge og følge den blåmerkede stien litt lengre opp i heia.

Det var akkurat som om fuglesangen eksploderte inne i skogen. Jeg så også noen gråtrostunger. Den ene satt helt stille da jeg gikk forbi på nært hold. Det eneste som avslørte at den var svært ung, var noen dunete fjær som stakk ut her og der.

Det var fantastisk turvær. Ikke for varmt, men heller ikke for kaldt.  Fortsatt er det få båter på vannet, men jeg så noen som lekte seg. Jeg møtte også andre turgåere.

Jeg sliter alltid med å gå ned samme vei som jeg går opp. Jeg prøver alltid å lage rundturer av turene mine. Denne gangen også. Men det var ikke noe problem. Jeg fulgte stien litt lengre vekk fra vannet og fant en fin rundtur.

Katten (29. mai 2015)

Når man har en gjeng herlige unger/ungdommer med masse energi og en flott natur rundt seg, så må de jo kombineres.

I kveld gikk vi en liten tur fra Frebergsvik til Katten. Katten er en liten odde rett nedenfor Slettefjell. Man følger bare veien som går fra bak hyttene langs vannet ved Vegge. Når veien slutter, begynner stien som ender ved Katten.

Egentlig hadde vi tenkt oss opp til Slettefjell, men bommet på den blåmerkede stien. Jeg tror ikke det gjorde noe. Turen ble fin likevel.

Vi stoppet ved vannet en stund og kastet fiskesprett, kikket på utsikten, plukket blomster og gjemte oss for hverandre.

Kvelden var nydelig. Solnedgang. Fuglesang. Fin natur. Glade stemmer. Ingen dum bruk av tid.

Sandsletta (15. mai 2015)

For noen uker siden fant vi REvehiet nær Sandsletta. En gapahuk som ligger mellom høye trær på et teppe av hvitveis. Her måtte vi bare overnatte!

I går satte vi oss i bilen og kjørte til Sandsletta. Herfra er det bare en liten gåtur opp til Revehiet. Du bare følger bekken til du kommer til en slags tømmerstokk-bru og derfra følger du stien videre opp bakken til du kommer til REvehiet.
 
Etter at vi hadde installert oss, spilte vi spill og lagde oss litt middag på stormkjøkken. Faktisk hadde vi funnet på en ny rett. Vi kokte ris og deretter lagde vi rett-i-koppen-tomatsuppe og stekte pølser. Dette blandet vi sammen med mais i koppene våre. Egentlig ganske godt.

Fuglene sang rundt oss hele tiden. Skogen er ikke stor. Vi hørte tungtrafikken på E18 ovenfor oss og litt fra hyttefeltet nedenfor oss, men var ikke plaget av det.

Det er kjølig om natta, men det gikk egentlig greit. Jentene hadde vært lure og tatt med lue - det er jo tross alt ørene man fryser mest på.

Vi sovnet til svarttrostens melankolske sang. Morgenen etter våknet vi tidlig til utrolig flott fuglesang. Jeg tror det må være rødstrupa som sang så sprudlende.

Og det ble mer fugl. Vi fant redet til tjelden i en liten skrent ned mot vannet. Kråka kom og ville ta egget, men ble jaget vekk av foreldrene. Artig å se på, men kanskje ikke fult så artig for hverken tjeldene eller kråka.

Ute på vannet så vi masse knoppsvaner. På kvelden så vi litt over tjue stykker. En del av dem var der fortsatt dagen etter. Vi så også et toppand-par og 5-6 ærfugler.

Før vi dro hjem, spilte vi Kubb som også kalles Vikingspillet. Sandsletta er ypperlig til det siden det er en stor, fin slette.

Dette ga mersmak.

Bolærne (13. oktober 2014)

Disse dagene har jeg vært på Havkonferansene, en høringskonferanse for vannregionen Ytre Oslofjord.

Høydepunktet var nok turen ut til Østre Bolærne. Vi rakk ut før solen gikk ned og fikk litt fritid før programmet startet. Jeg gikk på oppdagelsesferd på øya og fant en del steder jeg er overbevist om folk vanligvis ikke går. Blant annet fant jeg meg selv i en steinur full av tornebusker.

I havgapet fikk jeg øye på Fuglehuk fyr. Det ble opprettet i 1821, men er nå nedlagt. Fyret er nå en Kystledhytte og kan leies.

Solen gikk raskt ned. Det var nesten så jeg kunne se den bevege seg ned bak Nøtterøy. På sin vei farget den alt i kledelige rødtoner.

Sist jeg var på Bolærne, var vi på Vestre Bolærne. Min mann og jeg padlet ut i flott vær, men da vi skulle tilbake, hadde det blåst opp. Været skiftet fort. Vinden, piskregnet, bølgene og strømmen glemmer jeg ikke så fort. Vi var relativt ferske i kajakkpadling og dette var litt mer enn komfortabelt. Men det var gøy også. Jeg følte virkelig at jeg var i live.

Også denne gangen skiftet været fort. Fra å være en varm og klar høstkveld, ble det plutselig overskyet og småkaldt. Jeg var heldigvis forberedt og hadde kledd meg godt. Det er jo tross alt oktober.

Etter gåturen fikk vi en forestilling av Skjærgårdkvinnene. De har pusset opp loshuset og ga oss en fin forestilling med mye sang og historie. Jeg synes alltid det er artig å få innblikk i hva som har skjedd på forskjellige steder. Det er vanskelig å forestille seg en familie med flere barn livnære seg her på øya. Jeg prøvde å se for meg hvordan familiefaren, losen, forsøkte å komme først om bord på skip for å lose dem trygt videre i all slags vær. Det var bare den losen som kom først, som fikk betalt.

Loskvinnene har gjort et flott arbeid med loshuset. Det ser både nytt og tradisjonsrikt ut på en gang. Og det var en fornøyelse å høre på dem.

Vi spiste middag en overdådig middag som nok ikke ligner noe folk i tidligere tider kunne stelle i stand her på øya. Og da mørket virkelig hadde festet grepet, dro vi tilbake til konferansehotellet.

Fjugstad (25. oktober 2014)

Fordi jeg holdt et innlegg på en konferanse fikk jeg boken "Naturperler i Vestfold". Jeg slo opp på Horten kommune og leste om askeskogen på Fjugstad. Den var ny for meg så jeg har knapt kunnet vente til regnet tok en pause og vi kunne ta en titt på denne askeskogen.

Fjugstad ligger mellom Borrehaugene og Åsgårdstrand. Vi parkerte på Bakkenteigen og gikk mot kysten.

Askeskogen på Fjugstad er kanskje Skandinavias største og ligger i et naturreservat som er fredet nettopp for å bevare askeskogen. Om sommeren skal det visstnok være tett, grønt bladverk og om høsten nydelig gult. Nå er vi tydeligvis kommet til senhøsten. Askene stod nå med nakne grener. Heldigvis var det mye annet fint kledd i høstfarger. Eika, lønnen og bøken stod flott!

De siste ukene har det regnet. Og skogbunnen var våt. Også deler av stien lignet mer på en lystig bekk enn en sti. Iblant så det ut som om Fjugstad har fått sin egen mangroveskog.

Vi gikk ned til stranda og gikk langs kysten. Edvard Munch har malt flere motiver herfra. Og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Trærne er majestetiske og kysten nær.

Tidligere var det et sagverk her. Nå er det forbudt å fjerne både levende og døde trær og busker. Men det er lov å plukke sopp og bær.

Tror vi må en tur tilbake til neste år når løvverket er grønt. Og en tur til før asken mister bladene sine.