Karljohansvern - Frebergsvika (5. august 2015)

I dag padlet vi fra Karljohansvern til Frebergsvika med kajakkseil.

Over indre havn var det lett å seile. Vinden var i ryggen. Det var egentlig herlig avslappende. Deretter forsvant vinden. I alle fall nesten. Utenfor Løvøya fikk vi den i siden. Det blåste nordover og man kan trygt si at feltet ble spredt. Noen lot seg dra med vinden ganske langt ut.

Fra Varnestangen var alle samlet igjen. Da gjenstod det bare en ganske tøff tur i motvind.

Seilene ble litt våte. Synet av seilene hengende på løpesnoren til hunden vår, var litt morsomt.

Frebergsvik - Reverompa (24. juli 2015)

Nå har vi kjøpt kajakkseil og det gir en helt ny opplevelse på sjøen.

I dag padlet vi fra Frebergsvik til Varnestangen. Det var godt med vind. Vinden kom rett i ryggen og vi fikk god fart med seilene. Ikke var det vanskelig heller. Du fester bare seilet foran på kajakken og så styrer du med stroppene. Vi fikk ganske bra fart. Selv dobbeltkajakken fikk godt med fart. Siden dette var første turen med seil, ble det litt hyling og ooops'ing, men det gikk helt fint.

Ved Varnestangen hoppet badenymfene av. Min svigerinne og jeg fortsatte til Løvøya. Da fikk vi vinden i siden. Det var vanskeligere å få til. Vi vridde seilene over til siden og brukte vår egen vekt som motvekt. Utfordringen kom i kastevindene. Da måtte vi være kjappe og fjerne motvekten uten å være for kjappe. Merkelig nok gikk vi ikke rundt.

Mellom Løvøya og Mellomøya fikk vi motvind. Masse motvind. Det er egentlig litt herlig å måle krefter med naturen - hvis man vinner. Og det gjorde vi. Vi krysset over til Reverompa fordi jeg ville se om den sjeldne blomsten Kammarimjelle fortsatt stod i blomst og det gjorde den.

Heldigvis hentet min mann oss der - å padle/seile tilbake tror jeg ville blitt tøft.

Asdøljuvet (22. juli 2015)

Endelig har vi gått Asdøljuvet. Det har jeg hatt lyst til noen år nå, men vi har ikke tatt oss tid til det før nå.

Vi kjørte 285 mot Hønefoss. Noen få kilometer før Sylling, var det et skilt "P Asdøljuvet" i en venstresving. Der har vi kjørt forbi mange ganger. Denne gangen stoppet vi.

Det tok oss ikke lang tid før vi skjønte at mangel på regn er en god ting hvis man skal gå Asdøljuvet. Vi følte vi gikk mer i bekken enn langs, men det var liksom det eneste stedet det var mulig å gå. Noen steder var det anlagt broer, men som regel, krysset vi bekken på steiner. Siden det var liten vannføring i bekken, så klarte vi å gå tørrskodd.


Flere steder stod fjellveggen rett opp rett ved bekken. Det virket som om steinblokker hadde ramlet ned over tid. Ifølge infotavlene som stod før og etter juvet, skal noen av fjellsidene være 120 meter høye. Vi så også jord- og steinras som kom ut fra sidekløftene.

Ungdommene våre sprang som vanlig foran og fant artige steder å klatre og fine steder å sitte mens de ventet på oss som brukte litt lengre tid.

Et sted så vi en foss som visstnok skal ha et fall på 140 meter. Noen andre turgåere hadde tatt seg ned til bunnen av fossen og tok bilder. Det kan jeg forstå. En foss omringet av juv må være et spennende motiv. Vi så bare fossen ovenfra.

Flere steder så vi huler i fjellveggen. De skal være resultater av gasslommer.

Adøljuvet ligger i et naturreservat og er fredet på grunn av veldig spesiell geologi og noen rødlistede planter. Huldregras er en av plantene som vokser her, men er nær truet.

Øverst i Asdøljuvet traff vi på en skogsbilvei. Det er alltid merkelig å komme fra noe vilt og majestetisk til en vei som er godt opparbeidet. Det gjør kontrastene større. Vi fulgte veien opp til Asdøltjernet.

Asdøltjernet viste seg å være et fint og idyllisk lite tjern med vannliljer og ender. Jeg kan riktignok ikke fatte at noen kan slenge søppel på de fine sitteplassene rundt tjernet.

Endene i tjernet ga oss prikken over i'en på turen. De var modige. Jeg har dessuten aldri sett hoppende ender. Vi fikk besøk av en mor med seks barn og delte maten vår med dem. Heldigvis har ikke ender tenner, men jeg kan bevitne at et nebb som smeller igjen rundt det de tror en matbit, merkes på fingeren selv om det ikke er vondt. Men livet som and må være hardt. Dersom andre ender nærmet seg, jaget disse syv dem vekk.

På hjemturen gikk vi langs nordsiden av juvet. Stien var egentlig ganske bratt, men denne gangen gikk vi ikke i en bekk.

Vel nede ved parkeringsplassen, var vi enige om at turen var flott, men kortere enn vi hadde forventet.

På sidene til ut.no står det at det er en hel dagstur. Vi brukte i underkant av tre timer inkludert en god pause ved Asdøltjernet.

Essoskogen (20. juli 2015)

Et bilvrak? Inne i skogen?

Etter en solid sommerforkjølelse trengte jeg å komme meg ut. Jeg fikk med meg jentene på orientering i Essoskogen.

Det var herlig. Turorientering er egentlig en fin ide. Man tusler rundt i ukjent terreng og ser steder man aldri ellers ville oppsøkt.

Store sopp på et tre

Her trodde jeg posten skulle være

Vi gikk i sørlige del av Essoskogen. I år er disse postene er litt vanskeligere enn postene i nordlige del av Essoskogen. Et par rotet vi en del rundt for å finne. Terrenget var helt flatt og skogen var tett.

Et sted lå posten ved et bilvrak. Litt merkelig syn midt i skogen. Jeg fant også store sopp på et tre. Jeg kan ikke huske å ha sett denne sopptypen før. De var store!

Har et troll brukt treet som oppvaskklut?

Men overraskelsen var størst ved et hoggfelt. Etter mine beregninger skulle posten ligge ute på hoggfeltet. Har de hogget ned skogen med posten i? Eller har posten hele tiden hengt der jeg fant den - i et tre ved siden av hogstfeltet?

Tre med hull

Ellers fant vi en del morsomme trær. Knudrete og fine, med huller og merkelig fasong. Her må det ha bodd troll som synes det var gøy å vri trær som oppvaskkluter. ;-)

Vi var ikke alene i skogen. Vi møtte en del syklister og gående. Karlsvika helt sør i Essoskogen er en populær badeplass. Og vi snublet også over en nudiststrand. Visste ikke vi hadde sånt i nærheten.

Reverompa (25. juni 2015)

Det kan tenkes jeg er litt sta, men noen ganger lønner det seg. Alle gode ting er jo tre, sies det. Og i dette tilfellet stemte det. Nå har jeg vært tre ganger på reverompa for å lete etter kammarimjelle og nå fant jeg den endelig. Den stod på haugen nesten helt ytterst på neset.

Denne gangen så jeg også noen galninger som var på svømmetur, og noen som tok en flytebrygge ut i vannet. Badesesongen er visst i gang.

Reverompa (24. juni 2015)

Hvorfor stedet har fått navnet "Reverompa" vet jeg ikke, men jeg vet at det er en fin badestrand. Om sommeren er det flere som har Reverompa som sitt faste badested. Den ligger nærme Horten, men likevel usjenert til. Dessuten har den toaletter, badebrygge og steinstrand. Det er kanskje ikke stedet jeg vil dra til med småbarn som vil leke i sanden, men helt grei.

Jeg parkerte ved noen garasjer rett bak Rimi på Bekkajordet og fulgte veien ut mot kysten. Det er også noen parkeringsplasser helt borte ved stranda. 

Til høyre for veien er det et naturreservat. I "Forskrift om verneplan for Oslofjorden" står det at hensikten med Reverompa plantefredningsområde er å "bevare en botanisk forekomst med den svært sjeldne og truede arten kammarimjelle og dens livsmiljø." 

Men selv om jeg kikket nøye både her og der, så jeg ikke noe til denne kammarimjellen. Derimot fikk jeg en fin liten gåtur ut til stranda, rundt et svaberg og opp på toppen midt i fredningsområdet. Der var det en nydelig utsikt ut mot Mellomøya.

Området ble kjøpt av Horten kommune fra Falkenstenbruk i 1929. Mange mente at det var et tullete kjøp fordi badestranden lå for langt unna byen. I dag tror jeg flere er glade for kjøpet.

Vassbånd (31. mai 2015)

Nå er det tid for å høre nattergalen igjen. Mannen min og jeg tok oss derfor en tur til Vassbånn. Vi parkerte ved golfbanene og fulgte Golfstien ned mot fugletårnet.

Det blåste en del og jeg var litt nervøs på begynnelsen av turen. Jeg hørte nemlig lite fuglesang. Vi så bare noen tårnseilere (?) som fløy over oss på vei nedover.

Men vi ble ikke skuffet. Nattergalene sang villig. Jeg synes sangen deres er så morsom. Vi gikk opp i fugletårnet og kikket ut over vannet. Heldigvis hadde vi tatt med oss kikkertene våre.

Ute på vannet så vi masse toppdykkere som stelte med redene. De var flittige, dykket ned for å hente materialer eller mat og svømte frem og tilbake til redene sine. De svømmer så artig når de svømmer fort. Hodet i en rett pil rett over vannflaten og full fart.

Vi gikk tilbake på en sti gjennom en sumpområde. Jeg har fått årets første myggestikk, men også en flott opplevelse. Der sang mange fugler villig og solen malte himmelen rød bak oss.

Håper ikke det blir lenge til neste gang.