Ivarsbu (18.-19. februar 2013)

Jentene og jeg hadde lyst på en tur til Ivarsbu. Minstejenta inviterte med en venninne. Planen var å dra fredag kveld til Omholt parkering og gå de 5 kilometerne inn til Ivarsbu i mørket.

Skiene ble pakket i skiboksen og vi la i vei. Dessverre brøt bilen sammen på veien. Plutselig var det umulig å gire. Heldigvis har jeg en snill mann som kom kjørende i min lille røde konebil og turen ble reddet da vi klarte å stappe alle skiene inn i bilen.

Det var svært mørkt da vi kom til parkeringsplassen rett over syv på kvelden. Vi fant frem hodelyktene og la i vei. Etter en kilometer kom vi til Omholtsetra. Der ga jeg jentene et valg:

"Nå kan vi gå til høyre mot Ivarsbu. Da må vi gå ca. 4 ganger så langt som vi har gått til nå. Eller vi kan gå til venstre mot Darrebu. Da er det bare noen få hundre meter."

Svaret var enentydig. Vi skulle til Ivarsbu. Der er det best do.

Det var spennende å gå i mørket. Særlig ned fra Dulpeknatten. Hodelyktene våre fungerer fint på nært hold, men å planlegge fremover var ikke så enkelt. Ikke så vi de små humpene i sporet som kan sette en helt ut av balanse. I ettertid slo det meg at det kanskje var litt ambisiøst å ta med seg to ti-åringer og en tolv-åring til Skrim i mørket, men det gikk helt fint.

"Er denne bakken lang?" spurte yngstemann.

"Tja, du ser datteren min i bunn," svarte jeg.

Og vips satte yngstemann utfor den bratteste bakken på hele turen. Uten å kunne ploge.

Vel fremme på Ivarsbu, la vi oss på Smia. Smia er koselig, men var svært kald. Vekubbene var for lange til at vi kunne lukke døren på ovnen og det tok lang tid å varme opp hytta. Vi satte oss tett inntil ovnen og tinte polarbrødene våre. De hadde frosset seg stive på turen. Jentene ville heller hente snø enn å gå til brønnen etter vann. Overraskelsen var stor når 5 svære bøtter med snø, bare rakk til en kopp drikke til hver.

Klokken viste langt over leggetid og vi fant ut at vi måtte krype ned i sengene. Jentene flirte da de la seg med ulltøy og lue. Selv la jeg meg på en madrass ved ovnen og fyrte natta gjennom. Hva temperaturen var, vet jeg ikke. Men gradstokken viste -18 neste morgen.

Vi våknet opp i eventyrland. Nysnø og sol. Vi spiste frokost rundt ovenen og så sprang jentene ut for å leke. Selv kikket jeg meg litt rundt. Hytta var enkel. En voksduk med små hull i. Fire senger og ett rom. Ingen overdådighet. Utedo. Brønn. Ingen strøm. Likevel var dette lykke og fred. Rett og slett helt fantastisk følelse.

Middagen ble pannekaker. Det var overraskende greit med ferdigpose fra Toro som bare ble blandet ut med vann. Pannekakene smakte fantastisk godt på Ivarsbu.

Deretter bar det hjemover. Jentene hadde lagd flere forskjellige bakker i nærheten av hytta: Langebakken, Snublestien, Humpebakken, Dukkebakken, Slalombakken, Slakkebakken og Langsombakken. Hver bakke hadde fått sitt eget navn. Jeg måtte til pers. Jeg ble anbefalt Langebakken. Langsombakken ble holdt hemmelig. Skigåing er ikke noe jeg er veldig dyktig i. Jeg bare liker det. Selvsagt falt jeg både en og to ganger på vei nedover til stor glede for lattermilde jenter.

Veien hjem gikk greit. Jentene var kjempeflinke. De to minste gikk i forveien og ventet på meg i alle kryss.

Tusen takk for turen, jenter! Dere er tøffe!