Reidvin-tunet (9. august 2015)

I dag ble jeg imponert.

Vi la turen til Reidvin-tunet på Hillestad. Her er det lagt ned utrolig mange dugnadstimer. Virkelig mange. Og resultatet er et flott fristed der tiden settes tilbake og tempoet skrus ned.

Hovedhuset er en gammel skole som dugnadsfolket har flyttet. Skolen het Ramberg skole og stod ved gamle E18. I dag er det vaffelservering der på søndager og huset leies ut til konfirmasjon, bryllup og bursdagsfeiringer.

Det ligger også en låve på tunet. Nøtnes-låven. På låven var det utstilling av gammelt verktøy og også et galleri der de viste frem bilder fra hvordan Reidvin-tunet ble til. Hele ideen med å finne en gammel, falleferdig låve og tenke: "Den passer perfekt. Den flytter vi!" imponerer meg.

Dugnadsfolket har også lagd ned mange timer i en urte- og rosehage, en dam og nå er de i gang med et vognhall og verksted knyttet til den gamle jernbanen som gikk fra Holmestrand til Hvittingfoss.

Tenk å brenne så mye for noe som disse dugnadsfolkene!

De tar vare på fortiden for fremtiden.

Oscarsborg (8. august 2015)

I dag bestemte vi for å dra til Oscarsborg. Håpet var å se både Oscarsborg og havørnen.

Vi kom oss ikke akkurat tidlig ut døren. Sånn går det når man insisterer på å ha med tenåringer i sommermodus.

Vi la ut fra Storsand båthavn. Det ligger i et sandtak rett nord for Oslofjordtunnelen. Egentlig et greit sted å legge ut.

Utenfor båthavna var det en del bølger og svært mye trafikk. I dag var tydeligvis dagen å være på sjøen. Vi møtte både store og små båter. Og man føler seg ganske så liten i en kajakk når de svære båtene tøffer forbi.

Vi satte kursen for sydspissen av Håøya. På veien passerte vi Oscarsborg. Litt artig å se festningen fra sjøsiden. Til daglig jobber jeg med en fjordmodell som skal varsle strømmer i Oslofjorden (www.fjordos.no) og jeg kunne ikke la vær å tenke litt jobb i dag. Sundet er så smalt og kystlinjene så komplekse at det knyttes store utfordringen til å lage en slik modell. Likevel har jeg tro på at modellen blir god.

Jeg hadde sjekket på forhånd. Det skulle ikke være mye strøm på vei utover. Og det tror jeg stemte selv om det er vanskelig å bedømme når det er så mye annet å ta hensyn til av vind, bølger og andre fartøy.

Vi håpet å få se havørnen som hekker på Håøya, så vi padlet langs øya et stykke nordover. Høyt oppe over øya fikk vi øye på en svær fugl. Riktignok er vi ikke helt sikker på om det var havørnen, men hva annet kunne det vært? Den hadde lange vinger, svevde så fint og tok noen majestetiske vingeslag iblant.

Vi gikk i land i en bukt rett ved fyret på Tronstadodden. Det er lov å gå i land, men ikke å gå oppover i heia. Det er nemlig her havørnen holder til. Vi hørte noe skriking. Kan det ha vært ungene? Det vet vi ikke, men det jeg vet er at jeg skled på de glatte steinene og slo både håndledd og knær. Det er ikke lurt når man er avhengig av egen kraft for å komme seg tilbake til bilen.

Deretter padlet vi til Oscarsborg. Vi så to av de store ferjene som går inn til Oslo. Slike store fartøy lager noen herlige bølger. Bølgene er lange og morsomme å ri på.

På Oscarsborg gikk vi en rundtur. Så smalt som sundet er her, er det et ganske så smart sted å legge en festning. Siden vi var litt sent ute, var museet stengt. Heldigvis var det mye å se på ute. Vi ble litt imponert over kanonene som stod der. Å skyte 22 km er ikke småtteri. Hvordan klarer noen å treffe på så langt hold?

Vi trasket litt rundt i festningen og fastslo at det ikke kan ha vært lett å innta til fots. Tyskerne hadde truet med å bombe hele festningen ned. Det høres ut som den letteste strategien for å få kontroll over festningen.

Det var egentlig en god del folk på Oscarsborg. Faktisk så mange at det var fullt på pizza-stedet vi hadde tenkt å spise. Det var heldigvis ikke noe problem. Vi kjøpte pizza og fant oss en benk et roligere sted.

Etter at vi hadde spist, padlet vi tilbake til bilen. Det var færre folk på sjøen nå og tidevannet hadde snudd. Ifølge havmodellen skulle det være medstrøm. Det tror vi også at det var. Over Drøbaksjeteen var det en merkelig virvelstrøm. Slikt kjenner man godt når man sitter i en kajakk.

Vi var alle enige om at det var en flott tur. Til og med vår lille hund så ut til å trives. Han sniffet godt med nesa i været hver gang vi nærmet oss land, men ellers hvilte han med hodet på rekken eller i fanget til den som satt foran i dobbeltkajakken. Der var jeg så heldig å sitte den siste biten.

Karljohansvern - Frebergsvika (5. august 2015)

I dag padlet vi fra Karljohansvern til Frebergsvika med kajakkseil.

Over indre havn var det lett å seile. Vinden var i ryggen. Det var egentlig herlig avslappende. Deretter forsvant vinden. I alle fall nesten. Utenfor Løvøya fikk vi den i siden. Det blåste nordover og man kan trygt si at feltet ble spredt. Noen lot seg dra med vinden ganske langt ut.

Fra Varnestangen var alle samlet igjen. Da gjenstod det bare en ganske tøff tur i motvind.

Seilene ble litt våte. Synet av seilene hengende på løpesnoren til hunden vår, var litt morsomt.

Frebergsvik - Reverompa (24. juli 2015)

Nå har vi kjøpt kajakkseil og det gir en helt ny opplevelse på sjøen.

I dag padlet vi fra Frebergsvik til Varnestangen. Det var godt med vind. Vinden kom rett i ryggen og vi fikk god fart med seilene. Ikke var det vanskelig heller. Du fester bare seilet foran på kajakken og så styrer du med stroppene. Vi fikk ganske bra fart. Selv dobbeltkajakken fikk godt med fart. Siden dette var første turen med seil, ble det litt hyling og ooops'ing, men det gikk helt fint.

Ved Varnestangen hoppet badenymfene av. Min svigerinne og jeg fortsatte til Løvøya. Da fikk vi vinden i siden. Det var vanskeligere å få til. Vi vridde seilene over til siden og brukte vår egen vekt som motvekt. Utfordringen kom i kastevindene. Da måtte vi være kjappe og fjerne motvekten uten å være for kjappe. Merkelig nok gikk vi ikke rundt.

Mellom Løvøya og Mellomøya fikk vi motvind. Masse motvind. Det er egentlig litt herlig å måle krefter med naturen - hvis man vinner. Og det gjorde vi. Vi krysset over til Reverompa fordi jeg ville se om den sjeldne blomsten Kammarimjelle fortsatt stod i blomst og det gjorde den.

Heldigvis hentet min mann oss der - å padle/seile tilbake tror jeg ville blitt tøft.

Asdøljuvet (22. juli 2015)

Endelig har vi gått Asdøljuvet. Det har jeg hatt lyst til noen år nå, men vi har ikke tatt oss tid til det før nå.

Vi kjørte 285 mot Hønefoss. Noen få kilometer før Sylling, var det et skilt "P Asdøljuvet" i en venstresving. Der har vi kjørt forbi mange ganger. Denne gangen stoppet vi.

Det tok oss ikke lang tid før vi skjønte at mangel på regn er en god ting hvis man skal gå Asdøljuvet. Vi følte vi gikk mer i bekken enn langs, men det var liksom det eneste stedet det var mulig å gå. Noen steder var det anlagt broer, men som regel, krysset vi bekken på steiner. Siden det var liten vannføring i bekken, så klarte vi å gå tørrskodd.


Flere steder stod fjellveggen rett opp rett ved bekken. Det virket som om steinblokker hadde ramlet ned over tid. Ifølge infotavlene som stod før og etter juvet, skal noen av fjellsidene være 120 meter høye. Vi så også jord- og steinras som kom ut fra sidekløftene.

Ungdommene våre sprang som vanlig foran og fant artige steder å klatre og fine steder å sitte mens de ventet på oss som brukte litt lengre tid.

Et sted så vi en foss som visstnok skal ha et fall på 140 meter. Noen andre turgåere hadde tatt seg ned til bunnen av fossen og tok bilder. Det kan jeg forstå. En foss omringet av juv må være et spennende motiv. Vi så bare fossen ovenfra.

Flere steder så vi huler i fjellveggen. De skal være resultater av gasslommer.

Adøljuvet ligger i et naturreservat og er fredet på grunn av veldig spesiell geologi og noen rødlistede planter. Huldregras er en av plantene som vokser her, men er nær truet.

Øverst i Asdøljuvet traff vi på en skogsbilvei. Det er alltid merkelig å komme fra noe vilt og majestetisk til en vei som er godt opparbeidet. Det gjør kontrastene større. Vi fulgte veien opp til Asdøltjernet.

Asdøltjernet viste seg å være et fint og idyllisk lite tjern med vannliljer og ender. Jeg kan riktignok ikke fatte at noen kan slenge søppel på de fine sitteplassene rundt tjernet.

Endene i tjernet ga oss prikken over i'en på turen. De var modige. Jeg har dessuten aldri sett hoppende ender. Vi fikk besøk av en mor med seks barn og delte maten vår med dem. Heldigvis har ikke ender tenner, men jeg kan bevitne at et nebb som smeller igjen rundt det de tror en matbit, merkes på fingeren selv om det ikke er vondt. Men livet som and må være hardt. Dersom andre ender nærmet seg, jaget disse syv dem vekk.

På hjemturen gikk vi langs nordsiden av juvet. Stien var egentlig ganske bratt, men denne gangen gikk vi ikke i en bekk.

Vel nede ved parkeringsplassen, var vi enige om at turen var flott, men kortere enn vi hadde forventet.

På sidene til ut.no står det at det er en hel dagstur. Vi brukte i underkant av tre timer inkludert en god pause ved Asdøltjernet.

Essoskogen (20. juli 2015)

Et bilvrak? Inne i skogen?

Etter en solid sommerforkjølelse trengte jeg å komme meg ut. Jeg fikk med meg jentene på orientering i Essoskogen.

Det var herlig. Turorientering er egentlig en fin ide. Man tusler rundt i ukjent terreng og ser steder man aldri ellers ville oppsøkt.

Store sopp på et tre

Her trodde jeg posten skulle være

Vi gikk i sørlige del av Essoskogen. I år er disse postene er litt vanskeligere enn postene i nordlige del av Essoskogen. Et par rotet vi en del rundt for å finne. Terrenget var helt flatt og skogen var tett.

Et sted lå posten ved et bilvrak. Litt merkelig syn midt i skogen. Jeg fant også store sopp på et tre. Jeg kan ikke huske å ha sett denne sopptypen før. De var store!

Har et troll brukt treet som oppvaskklut?

Men overraskelsen var størst ved et hoggfelt. Etter mine beregninger skulle posten ligge ute på hoggfeltet. Har de hogget ned skogen med posten i? Eller har posten hele tiden hengt der jeg fant den - i et tre ved siden av hogstfeltet?

Tre med hull

Ellers fant vi en del morsomme trær. Knudrete og fine, med huller og merkelig fasong. Her må det ha bodd troll som synes det var gøy å vri trær som oppvaskkluter. ;-)

Vi var ikke alene i skogen. Vi møtte en del syklister og gående. Karlsvika helt sør i Essoskogen er en populær badeplass. Og vi snublet også over en nudiststrand. Visste ikke vi hadde sånt i nærheten.

Reverompa (25. juni 2015)

Det kan tenkes jeg er litt sta, men noen ganger lønner det seg. Alle gode ting er jo tre, sies det. Og i dette tilfellet stemte det. Nå har jeg vært tre ganger på reverompa for å lete etter kammarimjelle og nå fant jeg den endelig. Den stod på haugen nesten helt ytterst på neset.

Denne gangen så jeg også noen galninger som var på svømmetur, og noen som tok en flytebrygge ut i vannet. Badesesongen er visst i gang.