Vassbånd (23. mai 2014)

Hvert år arrangerer Horten turistforening nattergalentur ved Borrevannet. Og hvert år har jeg enten vært opptatt eller glemt det ut når dagen kom. Årets tur gikk onsdag. Uten meg.

Men i år ville jeg ha den turen. Turistforeningen møtte på parkeringen ved golfbanen og gikk til Vassbånd. Det viste seg at Vassbånd ikke står på noen kart på internett eller på mine orienteringskart. Etter å ha spurt kjentfolk fikk jeg vite at Vassbånd er området sør ved Borrevannet.

Vi parkerte på parkeringen ved golfbanen og gikk sørover. Vi rakk ikke å gå mange meterne før vi hørte Nattergalen synge, men den var et stykke unna. Vi gikk videre og fant vi en sti de kalte "Golfstien". Den fulgte vi.

Det hang en trolsk dis over markene. Vi skimtet en flokk rådyr og lyttet. Det var mye fuglesang, men nattergalen tidde.

Vi møtte noen lokalkjente som ga oss en veibeskrivelse til fugletårnet og et hemmelig utkikkssted over Borrevannet.

Ved noen hvite gjerder gikk vi til høyre og fulgte dem til vi så fugletårnet nede til venstre. Nå sang nattergalen av full hals. Ikke bare en, men mange. Vi lukket øynene og lyttet.

Jeg vil ikke kalle sangen direkte vakker, men jeg synes den er utrolig artig. Høye toner iblandet dypere "knepping" og noe som minner om "vanlig" sangfuglsang. Jeg har dessuten ikke hørt en kraftigere sang. Sangen er vanskelig å beskrive og enda vanskeligere å imitere. Vi prøvde. Og lo av hverandre.

Mot all fornuft fulgte vi Golfstien videre. Det var allerede blitt sent. Altfor sent for jentene våre som skal opp i morgen. Likevel. Det kunne jo tenkes at det var kortere å følge golfstien rundt enn å gå tilbake igjen. Hadde vi krysset over golfbanen (der det stod skilt om at gjennomgang var forbudt) ville det vært kortere. Men vi gikk lovlydig rundt.

Vi fant også utkikksstedet over Borrevannet. Det ligger under et flott tre kort etter fugletårnet.

Minstejenta viste vei. Hun hadde gått der med skolen. Det er egentlig pinlig at jeg ikke har vært her før nå. Jeg som til og med har dratt til Stavern for å høre nattergalen. Og så har vi så mange så nærme. Hit skal vi igjen! Det var forresten et fint område å gå tur i uavhengig av nattergalen.

Skånevettan (13. oktober 2013)

Noen høstdager er fantastisk nydelige. I dag var en slik dag. Og da må jeg ut. Det ble til en liten tur til nærmeste topp, Skånevettan. Jeg fikk med meg alle gutta i huset. Jentene var på korpsseminar.

Det var tydeligvis ikke bare vi som syntes dagen var nydelig. Vanligvis er det lite folk opp mot Skånevettan. Men i dag var skihytta åpen og mange var ute og gikk. Solen skinte fra høyblå himmel og høstfargene jublet.

Herlig.

Borrehaugene (10. oktober 2013)

Fredag etter jobb og et hus fullt av bursdagsgutter. Eldstedattera og jeg rømte huset.

Dagen var på hell og solen vinket fargeglad farvel. Vi valgte å begynne turen ved Borrehaugene og følge kysten nordover mot Gildehallen. Fjorden lå stille og koste seg i rødtonene. Trærne hadde tatt på seg finstasen. Og jeg koste meg.

Jeg har aldri besøkt Gildehallen tidligere. Den var stengt i dag, men den var ganske fascinerende utenpå også. Tror vi må legge en tur dit i åpningstiden en dag.

Ute på et jorde stod det tre rådyr. De været oss, men ble likevel stående. De hørte liksom hjemme der. Over oss fløy gjessene. De har samlet seg for å dra sørover og kom flygende i flokker. Nå er det høst.

Det ble en herlig liten rundtur på 3 km.

Skånevettan (20. september 2013)

Noen ganger er en liten tur alt som skal til for å lyse opp dagen.

I dag trengte både jeg og hunden en tur ut. En av døtrene mine ble med og vi bestemte oss for å dra til Skånevettan. Første delen syklet vi slik at hunden vår fikk skikkelig kjørt seg. Han er ingen stor hund, men han klarer det meste.

I skumringen var vi oppe på Skånevettan. Solen var gått ned og det laget en nydelig rød rand rundt horisonten. Månen var full og god.

Man trenger ikke alltid å dra langt for å få de gode opplevelsene.

Mefjorden (14. september 2013)

Noen ganger er man heldig og kan bli med på flotte turer sammen med andre. I dag var en slik dag. Vi var en hel gjeng fra menigheten som dro på båttur sammen.

Vi la ut fra Ormestadvika. Været var litt smågrått, men det så ut til å lette. Barna satte seg foran og fikk kjenne vinden i ansiktet. Vi var helt ute ved Tønsberg Tønne. Der var det godt med bølger.

Vi la til ganske langt ute på Østerøya. Der var det grilling og lek. For å si det enkelt: Vi koste oss og det ble altfor tidlig på tide å dra tilbake.

Takk for turen!

Karljohansvern (13. september 2013)

Lysboblene vi så kvelden før, var morild. Nå måtte jeg bare ut igjen. Heldigvis ble min datter med. Hun hadde også lyst til å se morild. Vi tok med oss hodelykter og la i vei.

Denne gangen valgte vi å gå til fots. Dessverre var det litt mer bevegelse i vannet enn i går. Dermed så vi lite på utsiden av Karljohansvern, men i kanalen var det stille.

Vi plasket rundt med en pinne og fikk se litt morild. "Jeg tror nesten ikke det jeg ser," sa datteren min. Det gjorde ikke jeg heller. Morild er magiskt og spesielt. Egentlig er det masse små alger. De lades opp i løpet av dagen og lyser når vannet settes i bevegelse. De er lettest å se en sensommer kveld som i dag, men det må være ganske varmt i vannet, helst 18-20 grader.

Anbefales!

Her er en veldig god beskrivelse av morild.

Karljohansvern (12. september 2013)

I kveld fikk jeg en småsprø ide. Dagene har vært fulle av jobb og skole. Da jeg kjørte hjem fra foreldremøte på ungdomsskolen, la jeg merke til himmelen. Den var stille og klar. Solen hadde gått ned, men det var en nydelig lysrand. Det var da jeg fikk lyst på en tur ut. Heldigvis var mannen min med på ideen.

Vi bestemte oss for å padle rundt Karljohansvern og kjørte til Fyllinga båthavn i Horten. Vannet lå blikkstille og det var nesten magisk å stikke årene i vannet og seile vektløs ut i mørket.

Rundt fjorden kunne vi se lysene fra Moss, Hurumlandet og Horten. En større ferje passerte ute i fjorden. Bølgene nådde oss ikke før vi var kommet til andre enden av Karljohansvern. Da kjente jeg at kajakken oppførte seg merkelig. Først da bølgene traff kysten, skjønte vi hva kajakken reagerte på.

Over oss hang stjernene. Vi gjenkjente flere stjernebilder som Svanen, Pegasus, Andromeda, Karlsvogna, Dragen, Delfinen og Lillebjørn. Man føler seg herlig liten under stjernene, men samtidig er man del av et fantastisk skaperverk. Herlig!

Det var da jeg plutselig fikk øye på lysboblene rundt årene og skroget. Vi skjønte ikke helt hva det var, men det lignet lysende luftbobler. Snodig og magisk. Vi plasket i vannet og diskuterte lenge hva dette kunne være. Lysene ble raskt borte. Jo mørkere det var, jo mer lysende ble de. Jeg lurer fortsatt på hva det var.

Nesten borte ved nordenden av Karljohansvern kjørte jeg plutselig på et skjær. Det var egentlig litt ekkelt. Jeg hadde god fart og havnet midt oppå et undersjøisk skjær. Det var bratt ned på begge sider, så jeg kjente ikke skjæret med årene på noen sider av kajakken, men bulken midt under var ikke til å ta feil av. Det vinglet veldig og jeg mistenkte at hvis jeg ikke satt helt stille, gikk jeg rundt. Mannen min brukte litt tid på å dra meg av. Det er nemlig litt vanskelig å dra meg av når man selv sitter i en kajakk og ikke har noe å støte mot. Heldigvis gikk det bra og vi kunne padle videre.

Vi padlet under brua mot Vealøs. Der var det veldig grunt, men vi fant heldigvis frem.

Siste delen av turen, padlet vi gjennom kanalen. Det var nesten romantisk. :-)

Vel tilbake ved parkeringsplassen 1.5 time senere var klokken blitt kvart over elleve. Og vi angret ikke et sekund på at vi tok oss turen ut i de sene nattetimer.