Sørmyrseter (26.-27. februar 2013)

I helgen gikk vi over 2 mil. Det har jeg ikke gjort siden jeg var rundt 20.

Lørdag dro vi til Omholt Parkering på Skrim. Snøen dalte lett og la seg pent over trærne. Gradstokken viste bare rett under null. Vi la kursen mot Sørmyrseter. På kartet står det at det er 9.2 km fra Omholt Parkering til Sørmyrseter. Barna har ikke gått så langt før, så vi valgte en rute som ikke gikk så langt fra Ivarsbu slik at vi kunne stoppe der hvis vi trengte det. Heldigvis gikk turen fint. Barna sprang i forveien. Det første de får vondt i, er viljen. Selv ble jeg sliten i mye mer enn viljen.

På vei ned en liten bakke, kjente jeg plutselig at jeg var i live. Mer eller mindre ufrivillig svingte jeg utenfor løypa. Der stoppet plutselig skiene. Det gjorde ikke jeg. Straks etter lå jeg med strak, vannrett krop med ansiktet ned i løssnøen over skituppene mine.

Sørmyrseter ligger vakkert til og er egentlig en velholdt hytte. Vi kom frem rett før det ble mørkt. Andre turgåere hadde allerede varmet opp hytta. Det var herlig å komme oss inn, varme oss litt og spise pannekaker.

Neste dag lekte barna i snøen rundt hytta før vi vendte nesene hjemover igjen. Denne gangen la vi turen over Fantefjell. Vi trodde det skulle bli mye tyngre bakker denne veien, men dengang ei. Visst var det litt bakker både oppover og nedover, men ikke verre enn vi hadde gått dagen før. Det snødde hele veien så vi fikk dessverre ikke sett noe til utsikten.

Vel tilbake på parkeringsplassen, gravde vi frem bilen og kjørte hjemover. Jeg var god og støl i hele kroppen. Stølheten var av typen "god samvittighet" iblandet "mestringsfølelse". Og sånt frister til gjentagelse. :-)

Ivarsbu (18.-19. februar 2013)

Jentene og jeg hadde lyst på en tur til Ivarsbu. Minstejenta inviterte med en venninne. Planen var å dra fredag kveld til Omholt parkering og gå de 5 kilometerne inn til Ivarsbu i mørket.

Skiene ble pakket i skiboksen og vi la i vei. Dessverre brøt bilen sammen på veien. Plutselig var det umulig å gire. Heldigvis har jeg en snill mann som kom kjørende i min lille røde konebil og turen ble reddet da vi klarte å stappe alle skiene inn i bilen.

Det var svært mørkt da vi kom til parkeringsplassen rett over syv på kvelden. Vi fant frem hodelyktene og la i vei. Etter en kilometer kom vi til Omholtsetra. Der ga jeg jentene et valg:

"Nå kan vi gå til høyre mot Ivarsbu. Da må vi gå ca. 4 ganger så langt som vi har gått til nå. Eller vi kan gå til venstre mot Darrebu. Da er det bare noen få hundre meter."

Svaret var enentydig. Vi skulle til Ivarsbu. Der er det best do.

Det var spennende å gå i mørket. Særlig ned fra Dulpeknatten. Hodelyktene våre fungerer fint på nært hold, men å planlegge fremover var ikke så enkelt. Ikke så vi de små humpene i sporet som kan sette en helt ut av balanse. I ettertid slo det meg at det kanskje var litt ambisiøst å ta med seg to ti-åringer og en tolv-åring til Skrim i mørket, men det gikk helt fint.

"Er denne bakken lang?" spurte yngstemann.

"Tja, du ser datteren min i bunn," svarte jeg.

Og vips satte yngstemann utfor den bratteste bakken på hele turen. Uten å kunne ploge.

Vel fremme på Ivarsbu, la vi oss på Smia. Smia er koselig, men var svært kald. Vekubbene var for lange til at vi kunne lukke døren på ovnen og det tok lang tid å varme opp hytta. Vi satte oss tett inntil ovnen og tinte polarbrødene våre. De hadde frosset seg stive på turen. Jentene ville heller hente snø enn å gå til brønnen etter vann. Overraskelsen var stor når 5 svære bøtter med snø, bare rakk til en kopp drikke til hver.

Klokken viste langt over leggetid og vi fant ut at vi måtte krype ned i sengene. Jentene flirte da de la seg med ulltøy og lue. Selv la jeg meg på en madrass ved ovnen og fyrte natta gjennom. Hva temperaturen var, vet jeg ikke. Men gradstokken viste -18 neste morgen.

Vi våknet opp i eventyrland. Nysnø og sol. Vi spiste frokost rundt ovenen og så sprang jentene ut for å leke. Selv kikket jeg meg litt rundt. Hytta var enkel. En voksduk med små hull i. Fire senger og ett rom. Ingen overdådighet. Utedo. Brønn. Ingen strøm. Likevel var dette lykke og fred. Rett og slett helt fantastisk følelse.

Middagen ble pannekaker. Det var overraskende greit med ferdigpose fra Toro som bare ble blandet ut med vann. Pannekakene smakte fantastisk godt på Ivarsbu.

Deretter bar det hjemover. Jentene hadde lagd flere forskjellige bakker i nærheten av hytta: Langebakken, Snublestien, Humpebakken, Dukkebakken, Slalombakken, Slakkebakken og Langsombakken. Hver bakke hadde fått sitt eget navn. Jeg måtte til pers. Jeg ble anbefalt Langebakken. Langsombakken ble holdt hemmelig. Skigåing er ikke noe jeg er veldig dyktig i. Jeg bare liker det. Selvsagt falt jeg både en og to ganger på vei nedover til stor glede for lattermilde jenter.

Veien hjem gikk greit. Jentene var kjempeflinke. De to minste gikk i forveien og ventet på meg i alle kryss.

Tusen takk for turen, jenter! Dere er tøffe!

Darrebu (24.-25. november 2012)

Ved frokostbordet:

- Mamma, kan vi dra på en sånn turistforeningshytte i dag?

Selvsagt blir jeg glad når minstejenta spør om det! Vanligvis er det bare jeg som foreslår sånt. Og så må det en del overtalelse til før familien er med.

- Vi har noe annet avtalt i dag, men kanskje vi kan dra i kveld og bli til i morgen!
- Ja, men da blir det jo mørkt!
- Vi kan ta med hodelykter.

Jentene og jeg dro hjemmefra i syvtiden etter at det ble mørkt. Turen gikk til Omholt parkering på Skrim. Derfra er det ca. 1.3 km til Darrebu. Med lette sekker fant vi greit stien og gikk strake veien til hytta. Stjerne skinte. Jupiter strålte. Og vi nøt turen.

Vel fremme oppdaget vi at det var noen andre på Darrebu. Vi hadde håpet å være alene, men det viste seg snart at det var hyggelig mennesker som hadde fyr på peisen. Kvelden gikk med å kose seg med vafler. De hadde tatt med seg både vaffeljern og røre. Herlig.

Etter en lang og god natt som først tok slutt rundt ti, stod vi opp. Vi fyrte i peisen og leste eventyr. Deretter hentet vi vann i brønnen og ved i vedskjulet, spiste litt frokost og lekte "Boksen går". Stemningen ute var trolsk. I løpet av natten hadde det snødd og tåken hang tett. Det ble en eventyrlig vandring hjemover.

Vi må bare konkludere at hvis man vil, så får man det til. Man trenger ikke planlegge lenge i forveien eller bruke flere dager på hytta for å få en god tur. Dette var også spennende. :-)

Mølen (24. november 2012)

Helt siden sist vi var på Mølen, har jeg hatt lyst til å dra tilbake. Jeg liker å høre bølgene slå inn mot stranden. På rullesteinstrendene på Mølen kan man også høre steinene. Og det fascinerer meg.

Når bølgene slår inn, rulles steinene oppover stranden. Når bølgene trekker seg tilbake, ruller steinene tilbake. Det høres ut som langdryge tordenbrak. Tusenvis av rullende steiner.

Solen hang lavt over horisonten da vi var der. Den farget himmelen svakt rød. Et stykke ut fra kysten, la vi merke til noen merkelige bølger. Det kunne se ut som hvaler.

Når det blåser og er skikkelig rufsevær skal Mølen være veldig spennende. Da oser havet og viser seg fra sin mest ville side. Kanskje neste gang blir i slikt vær. Uansett, tilbake skal jeg. :-)

Essoskogen (27. oktober 2012)

I dag skinte solen og nesten vindstille. Det var overhodet ikke aktuelt å være inne.

Turen gikk til Essoskogen. Vi manglet noen orienteringsposter der i år. Postene tas inn 1. november så dette var i siste liten.

Noe av det fine med orientering, er at man kommer til steder man ikke har vært før. Den sørlige delen av Essoskogen er et slikt sted. Her går en del av kyststien. Det viste seg at det var mye vulkansk stein her fra et utbrudd for svært lenge siden. En av postene var plassert ved en gravhaug. Egentlig et litt interressant sted. Kyststien langs Essoskogen liker jeg svært godt. Den mest sørlige delen av kyststien var noe steinete, men det varte ikke så lenge.

Det ble overraskende i skyggen og overraskende varmt i solen. Alt i alt en fin tur.

Hortensmarka (13. oktober 2012)

Egentlig er det litt spennende å gå tur om høsten. Især når man har øynene åpne. I dag gikk turen til Hortensmarka. Man skulle nesten tro at skogen hadde pyntet seg litt ekstra for oss akkurat i dag. Det var riktignok overskyet, men fargene var utrolig vakre.

Det første som møtte oss var høye, ranke osper som hadde tatt på seg sin mest gule praktstas. Det raslet i bladene. Osp er den tresorten jeg best kjenner igjen på lyden. Bladene er så lette og fine at det ikke er vanskelig å kjenne dem igjen på lyden. Bjørka kan også rasle, men ikke så lett og friskt som ospen.

Vi gikk runden rundt lysløypa. Den er ikke så lang, men passelig lang for en liten ettermiddagstur. Det var egentlig overraskende få vi møtte på turen. Man kan nesten begynne å lure på om folk vet om at det er fint å gå tur om høsten en vanlig ettermiddag.


På en stein oppdaget vi noen merkelige grå sopper mellom den klare, grønne mosen. Jeg kan egentlig ikke huske å ha lagt merke til en slik sopp før.

Nei, det var ingen grunn til å sitte inne i dag. Skogen hadde jo kledd seg så vakkert i alle sine farger.

Løvøya (12. oktober 2012)

Det er høst. I dag blåste høstvindene. Dagene har vært hektiske både hjemme og på jobb. Jeg trengte rett og slett en ordentlig utblåsning. Og da passer lite bedre enn en tur ut.

Valget falt på Løvøya igjen. Turen rundt Løvøya har noe for enhver smak. Siden det var sent på kvelden og det alt hadde begynt å mørkne, parkerte vi ved Løvøysundbru. Dermed kunne vi gå på baksiden av øya mens det fortsatt var lyst.

Det blåste godt. Og vi dro jakkene tettere rundt oss mens vi rundet tuppen av øya og nøt utsikten utover fjorden. Stien er relativ vill her. Den ligger i begynnende urskog og er litt kupert. Jeg blir alltid så overrasket når jeg ser høye stup og bratte skråninger i Vestfold. Det er jo vanligvis så flatt rundt oss at man vanskelig kan tenke seg noe annet. Noen steder er det lagt ut tau, og det kommer godt med iblant.

I Jesusbukta beundret vi bølgene en stund.  Jeg er utdannet fluidmekaniker og har regnet på bølger. Kanskje derfor jeg blir ekstra fascinert av bølgene? Eller kanskje jeg tok utdannelsen fordi jeg alltid har blitt trollbundet av bølger? Uansett liker jeg å se på bølger.

Jeg liker også "Jesus steinen". De hvite bokstavene ble visstnok malt på en kristen ungdomsleir tilbake på 40-tallet.

Skogsbilveien førte oss gjennom en frisk høstskog over de gamle husmannsplassene tilbake til Løvøya camping. Og vi var enige om at vi hadde hatt en fin tur.