Essoskogen (27. oktober 2012)

I dag skinte solen og nesten vindstille. Det var overhodet ikke aktuelt å være inne.

Turen gikk til Essoskogen. Vi manglet noen orienteringsposter der i år. Postene tas inn 1. november så dette var i siste liten.

Noe av det fine med orientering, er at man kommer til steder man ikke har vært før. Den sørlige delen av Essoskogen er et slikt sted. Her går en del av kyststien. Det viste seg at det var mye vulkansk stein her fra et utbrudd for svært lenge siden. En av postene var plassert ved en gravhaug. Egentlig et litt interressant sted. Kyststien langs Essoskogen liker jeg svært godt. Den mest sørlige delen av kyststien var noe steinete, men det varte ikke så lenge.

Det ble overraskende i skyggen og overraskende varmt i solen. Alt i alt en fin tur.

Hortensmarka (13. oktober 2012)

Egentlig er det litt spennende å gå tur om høsten. Især når man har øynene åpne. I dag gikk turen til Hortensmarka. Man skulle nesten tro at skogen hadde pyntet seg litt ekstra for oss akkurat i dag. Det var riktignok overskyet, men fargene var utrolig vakre.

Det første som møtte oss var høye, ranke osper som hadde tatt på seg sin mest gule praktstas. Det raslet i bladene. Osp er den tresorten jeg best kjenner igjen på lyden. Bladene er så lette og fine at det ikke er vanskelig å kjenne dem igjen på lyden. Bjørka kan også rasle, men ikke så lett og friskt som ospen.

Vi gikk runden rundt lysløypa. Den er ikke så lang, men passelig lang for en liten ettermiddagstur. Det var egentlig overraskende få vi møtte på turen. Man kan nesten begynne å lure på om folk vet om at det er fint å gå tur om høsten en vanlig ettermiddag.


På en stein oppdaget vi noen merkelige grå sopper mellom den klare, grønne mosen. Jeg kan egentlig ikke huske å ha lagt merke til en slik sopp før.

Nei, det var ingen grunn til å sitte inne i dag. Skogen hadde jo kledd seg så vakkert i alle sine farger.

Løvøya (12. oktober 2012)

Det er høst. I dag blåste høstvindene. Dagene har vært hektiske både hjemme og på jobb. Jeg trengte rett og slett en ordentlig utblåsning. Og da passer lite bedre enn en tur ut.

Valget falt på Løvøya igjen. Turen rundt Løvøya har noe for enhver smak. Siden det var sent på kvelden og det alt hadde begynt å mørkne, parkerte vi ved Løvøysundbru. Dermed kunne vi gå på baksiden av øya mens det fortsatt var lyst.

Det blåste godt. Og vi dro jakkene tettere rundt oss mens vi rundet tuppen av øya og nøt utsikten utover fjorden. Stien er relativ vill her. Den ligger i begynnende urskog og er litt kupert. Jeg blir alltid så overrasket når jeg ser høye stup og bratte skråninger i Vestfold. Det er jo vanligvis så flatt rundt oss at man vanskelig kan tenke seg noe annet. Noen steder er det lagt ut tau, og det kommer godt med iblant.

I Jesusbukta beundret vi bølgene en stund.  Jeg er utdannet fluidmekaniker og har regnet på bølger. Kanskje derfor jeg blir ekstra fascinert av bølgene? Eller kanskje jeg tok utdannelsen fordi jeg alltid har blitt trollbundet av bølger? Uansett liker jeg å se på bølger.

Jeg liker også "Jesus steinen". De hvite bokstavene ble visstnok malt på en kristen ungdomsleir tilbake på 40-tallet.

Skogsbilveien førte oss gjennom en frisk høstskog over de gamle husmannsplassene tilbake til Løvøya camping. Og vi var enige om at vi hadde hatt en fin tur.

Utsikten (30. september 2012)

Utsikten i Hortensmarka er en av de 8 toppene turistforeningen i Horten og omegn har laget toppturer til. På hver topp ligger det en besøksbok som vi kan skrive oss inn. I dag kom vi en topp nærmere å besøke alle toppene i kommunen.

Det har blitt mange turer i Hortensmarka de siste årene, men dette er faktisk første gangen jeg har vært på Utsikten. Med sine 128 moh ligger den egentlig ikke så høyt, men utsikten er likevel fin.

Det står 1902 på et steingjerde eller steinvegg nesten ved toppen. Den ble anlagt under spenningen mellom Norge og Sverige. Det har visstnok aldri vært kanoner her, men Utsikten ble brukt som overvåkningssted. Under andre verdenskrig brukte tyskerne stedet som vakttårn.

Borrehaugene (7. oktober 2012)

I dag gikk turen til Borrehaugene. Jeg liker Borrehaugene - særlig om våren når hvitveisen dekker skogbunnen. Men høsten er flott den også når noen har sprutet farge på alle trærne og luften er klar.

Borrehaugene er perfekt til å slappe av. Vi slo oss ned på en gravhaug der barna lekte og kastet ball til hverandre. Deretter fant vi en slette der vi lekte Chirocco. Og så gikk vi ned til kysten.

En kjekk liten utfllukt.

Slottsfjellet (6. oktober 2012)

Helt fra jeg var liten, har jeg sett på Slottsfjellet som noe helt spesielt. Et opplyst tårn oppe på et fjell midt i byen er sånt man legger merke til.

Det oser av historie på toppen. Tårnet ble riktignok først reist i 1888 for å markere byens tusenårsjubileum. Det stod et utsiktstårn av tre her tidligere, men det har brent ned.

Sankt Mikaelskirken etter erkeengelen Mikael stod også her. Den ble bygget på 1200-tallet, men brant sammen med borgen i 1503.  Den er beskrevet av noen danske pilgrimmer i 1191.

Rundt hele plassen ligger en mur. I mine øyne er dette et lurt sted å ha en borg. Her har man utsikt til alle kanter. Kanskje derfor det er så godt likt som turmål av store og små, tobente og firbente.

Verdens ende (6. oktober 2012)

Høstdagen var nydelig med sol fra klar himmel. Vi tok turen til Verdens ende på Tjøme.

Verdens ende er et litt spesielt sted med mange tilreisende. Svabergene er runde og det er laget litt ekstra på stedet.

 Sjømannshustruen med sine to barn står og speider ut over havet. Den er laget av billedhoggeren Nina Nesja og er et minnesmerke over seilskutetidens hjemmeværende kvinner. Livet må ha vært tøft for dem. Mennene var borte i lange perioder. Kvinenne var hjemme med barna og arbeidet på gården. Uten mobiltelefoner visste de heller ikke om og når mannen kom hjem.

Langt der ute kunne vi se Færder fyr. På Verdens ende så vi et vippefyr som står som et landemerke. Barna kjente det igjen. Dette vippefyret ble nemlig brukt i filmen "Blåfjell". Det var her grånissen ved havet bodde.

Vi spiste matpakken ved en av de mange bordene og tuslet ut på svabergene og var enige om at det er utrolig flott på Verdens ende.