søndag 30. mai 2010

Kyststien - Stavern (29. mai 2010)

Det regnet. Jeg hadde tenkt oss til Stavern etter kirka. Familien nektet på grunn av været. Etter en god del overtalelse, klarte jeg det. Vi satte kursen mot Stavern der det faktisk var finvær.


Vi parkerte ved Kysthospitalet. Barna fikk raskt øye på en pyramide som de ville undersøke. Selvfølgelig satte de kursen direkte mot pyramiden. De er barn av sin mor og velger selvsagt snarveiene. At snarveier kan være temmelig kuperte og by på en del utfordring, er mindre vesentlig. Først da vi kom frem, så vi at også stien hadde ført frem.


Pyramiden viste seg å være et minnesmerke over falne norske sjømenn under 1. og 2. verdenskrig. Minneshallen som den heter, holder åpent og ifølge besøksboken ser det ut til at mange legger turen innom. Navnet på de falne står skrevet på kobberplater inne i pyramiden. Jeg fant to med etternavn Tonning, Arne og Georg, som begge var motormenn. Arne var fra Horten og falt 6/11-1914 og Georg fra Bergen og falt 19/11-1915. Ellers fant jeg ingen som kunne minne om noe fra vår slekt.


Vel ute igjen, fant barna et fuglerede. Og så tuslet vi til Rakke. Underveis hørte vi på Nattergalen. Jeg er fasinert av sangen. Egentlig vil jeg ikke kalle den fin, men den er så unik, intens og full av variasjoner at jeg blir svært imponert. Vi så og hørte andre fugler også. Sanglerken sang og sang der den hang i en usynlig snor over oss. Tjelden fløy forbi med sitt lange nebb og litt klumpete kropp. Duer, meiser, finker og sjøfugler bidro også.




May Alise fant mange stein. "Alle er forskjellige," fortalte hun. "Noen er glatte, noen er kantete, noen er små, noen er store, noen har bare en farge, noen ser ut som om det er mange steiner inni." Og det ligger litt visdom i det. Alle er unike. Ikke bare steiner, men også fugler og mennesker. Variasjonen er spennende og komplett.


Da vi kom hjem, sorterte May Alise alle steinene hun fant på turen og tok bilde av dem.

Våren er en fin tid.

søndag 16. mai 2010

Borrehaugene (14. mai 2010)

Borrehaugene er et av våre favoritt sted i nærheten. Nå om våren er skogbunnen dekket av flotte hvite tepper av hvitveis. Utrolig nydelig!

I dag feiret vi bursdagen til minstejenta. Vi fant oss et fint sted på gressletten. Der hang vi opp ballonger og fant frem grillene.

Vi nøt vårsolen, tuslet noen turer, lekte og spilte Twister, fotball og Vikingspillet.

Alt i alt en herlig dag i en park som aldri skuffer.












Tønsberg Tønne (15. mai 2010)

Det regnet, men vi hadde lyst på en tur. Ronald foreslo Tønsberg Tønne som ligger på Østerøya utenfor Sandefjord. Så vi dro.















Tønsberg Tønne er et tydelig merke ved innseilingen til Sandefjord. Farvannet er grunt og trangt. Det kan bli ganske heftige bølger selv når det blåser lite.















Vi kom litt før Hildegunn, Ronald og guttene. Siden det regnet, var vi veldig fornøyde da vi fant et tørt sted under fjell, der vi kunne vente på dem.
















Hvitveisen vokste som store hvite tepper.
På veien passerte vi to fine strender. Ved den andre, ble en del av oss igjen. De tøffe gikk hele veien ut til Tønsberg Tønne. Dina var med som barnevakt.



Utsikten var fin. Vi kunne se helt til Verdens Ende. Til høyre lå Vesterøya.

Gode og blaute tuslet vi tilbake til bilene.

Gausen tunnel (16. mai 2010)

Gausen tunnel? Jeg fant den på internettsiden til Holmestrand kommune da jeg var på jakt etter kyststien. Men vi hadde aldri hørt om den tunnelen, - og ikke fant vi den på noen kart.
Etter litt detektivarbeid fant jeg ut at Gausen tunnel lå mellom Nyveien (315) og sørenden av Bassengparken. Heller ikke Bassengparken fant jeg på noen kart. Men jeg fant at Knutseskogen barnehage lå ved siden av Bassengparken. Barnehagen fant jeg på et kart.
Dermed kunne vi endelig sette kursen mot Gausen tunnel.

Gausen tunnel var eneste tunnel på Hvittingfossbanen. Den er 342 meter lang. Hvittingfossbanen ble brukt til å frakte tømmer ned til Oslofjorden. Den ble åpnet i 1908 og var i drift i 30 år. For å komme seg opp skråningen i Holmestrand, måtte toget først rygge et stykke opp og deretter kjører forover resten av turen. Tunnelen ligger et stykke opp i lia og kan så vidt sees fra 315.

Vi så ingen tunnel fra 315, men vi fant enkelt Barlinveien ovenfor for Bassenparken. Barlinveien har to sideveier som heter Øvre Gausen vei og Tunnelveien, så vi mente vi var på riktig vei.

Vi parkerte ved Knutseskogen barnehage. De har laget seg et fint sted ute i skogen med klatrevegg, bålplass, hytte og fine fuglekasser.

Bassengparken ble åpnet i 1986, men har forfalt noe siden den gang. Likevel var det fint. Det regnet og fuglene sang livlig.

Vi gikk sørover på en stor flott sti inntil vi så en bitteliten sørpesti som svingte inn mot venstre. Den fulgte vi. Og ganske riktig førte den rett til tunnelen. Riktignok var det forferdelig gjørmete, glatt og overgrodd, men vi kjempet oss gjennom jungelen.









Tunnelåpningen var delvis skjult av et leirras. Inne i tunnellen var det mørkt og ganske fuktig luft. Vi hadde tatt med oss lommelykter. Bakken var tørr og steinete. Taket var høyt slik at toget kunne komme igjennom, men toget kan ikke ha hatt stor klarning på sidene.

"Kul tunnel!" var dommen fra barna.

Da vi kom ut på den andre siden, fant vi ut at det var lurere å gå tilbake samme vei i stedet for å følge bilveien rundt.

Vel ute av tunnelen, tok vi oss en tur i Bassengparken. Den består av to basseng. Et lite og et stort. Rundt det store går det en flott sti med broer og en demning.
Vi hadde med oss farmor. Hun synes vi var gale. Jeg spurte yngstejenta om vi skulle ta med oss mormor og bedstefar neste gang. "Ja!" svarte hun. "Da kan vi høre hvordan de skriker!"