Kyststien - Stavern (29. mai 2010)

Det regnet. Jeg hadde tenkt oss til Stavern etter kirka. Familien nektet på grunn av været. Etter en god del overtalelse, klarte jeg det. Vi satte kursen mot Stavern der det faktisk var finvær.


Vi parkerte ved Kysthospitalet. Barna fikk raskt øye på en pyramide som de ville undersøke. Selvfølgelig satte de kursen direkte mot pyramiden. De er barn av sin mor og velger selvsagt snarveiene. At snarveier kan være temmelig kuperte og by på en del utfordring, er mindre vesentlig. Først da vi kom frem, så vi at også stien hadde ført frem.


Pyramiden viste seg å være et minnesmerke over falne norske sjømenn under 1. og 2. verdenskrig. Minneshallen som den heter, holder åpent og ifølge besøksboken ser det ut til at mange legger turen innom. Navnet på de falne står skrevet på kobberplater inne i pyramiden. Jeg fant to med etternavn Tonning, Arne og Georg, som begge var motormenn. Arne var fra Horten og falt 6/11-1914 og Georg fra Bergen og falt 19/11-1915. Ellers fant jeg ingen som kunne minne om noe fra vår slekt.


Vel ute igjen, fant barna et fuglerede. Og så tuslet vi til Rakke. Underveis hørte vi på Nattergalen. Jeg er fasinert av sangen. Egentlig vil jeg ikke kalle den fin, men den er så unik, intens og full av variasjoner at jeg blir svært imponert. Vi så og hørte andre fugler også. Sanglerken sang og sang der den hang i en usynlig snor over oss. Tjelden fløy forbi med sitt lange nebb og litt klumpete kropp. Duer, meiser, finker og sjøfugler bidro også.




May Alise fant mange stein. "Alle er forskjellige," fortalte hun. "Noen er glatte, noen er kantete, noen er små, noen er store, noen har bare en farge, noen ser ut som om det er mange steiner inni." Og det ligger litt visdom i det. Alle er unike. Ikke bare steiner, men også fugler og mennesker. Variasjonen er spennende og komplett.


Da vi kom hjem, sorterte May Alise alle steinene hun fant på turen og tok bilde av dem.

Våren er en fin tid.