Sørmyrseter (26.-27. februar 2013)

I helgen gikk vi over 2 mil. Det har jeg ikke gjort siden jeg var rundt 20.

Lørdag dro vi til Omholt Parkering på Skrim. Snøen dalte lett og la seg pent over trærne. Gradstokken viste bare rett under null. Vi la kursen mot Sørmyrseter. På kartet står det at det er 9.2 km fra Omholt Parkering til Sørmyrseter. Barna har ikke gått så langt før, så vi valgte en rute som ikke gikk så langt fra Ivarsbu slik at vi kunne stoppe der hvis vi trengte det. Heldigvis gikk turen fint. Barna sprang i forveien. Det første de får vondt i, er viljen. Selv ble jeg sliten i mye mer enn viljen.

På vei ned en liten bakke, kjente jeg plutselig at jeg var i live. Mer eller mindre ufrivillig svingte jeg utenfor løypa. Der stoppet plutselig skiene. Det gjorde ikke jeg. Straks etter lå jeg med strak, vannrett krop med ansiktet ned i løssnøen over skituppene mine.

Sørmyrseter ligger vakkert til og er egentlig en velholdt hytte. Vi kom frem rett før det ble mørkt. Andre turgåere hadde allerede varmet opp hytta. Det var herlig å komme oss inn, varme oss litt og spise pannekaker.

Neste dag lekte barna i snøen rundt hytta før vi vendte nesene hjemover igjen. Denne gangen la vi turen over Fantefjell. Vi trodde det skulle bli mye tyngre bakker denne veien, men dengang ei. Visst var det litt bakker både oppover og nedover, men ikke verre enn vi hadde gått dagen før. Det snødde hele veien så vi fikk dessverre ikke sett noe til utsikten.

Vel tilbake på parkeringsplassen, gravde vi frem bilen og kjørte hjemover. Jeg var god og støl i hele kroppen. Stølheten var av typen "god samvittighet" iblandet "mestringsfølelse". Og sånt frister til gjentagelse. :-)

Ivarsbu (18.-19. februar 2013)

Jentene og jeg hadde lyst på en tur til Ivarsbu. Minstejenta inviterte med en venninne. Planen var å dra fredag kveld til Omholt parkering og gå de 5 kilometerne inn til Ivarsbu i mørket.

Skiene ble pakket i skiboksen og vi la i vei. Dessverre brøt bilen sammen på veien. Plutselig var det umulig å gire. Heldigvis har jeg en snill mann som kom kjørende i min lille røde konebil og turen ble reddet da vi klarte å stappe alle skiene inn i bilen.

Det var svært mørkt da vi kom til parkeringsplassen rett over syv på kvelden. Vi fant frem hodelyktene og la i vei. Etter en kilometer kom vi til Omholtsetra. Der ga jeg jentene et valg:

"Nå kan vi gå til høyre mot Ivarsbu. Da må vi gå ca. 4 ganger så langt som vi har gått til nå. Eller vi kan gå til venstre mot Darrebu. Da er det bare noen få hundre meter."

Svaret var enentydig. Vi skulle til Ivarsbu. Der er det best do.

Det var spennende å gå i mørket. Særlig ned fra Dulpeknatten. Hodelyktene våre fungerer fint på nært hold, men å planlegge fremover var ikke så enkelt. Ikke så vi de små humpene i sporet som kan sette en helt ut av balanse. I ettertid slo det meg at det kanskje var litt ambisiøst å ta med seg to ti-åringer og en tolv-åring til Skrim i mørket, men det gikk helt fint.

"Er denne bakken lang?" spurte yngstemann.

"Tja, du ser datteren min i bunn," svarte jeg.

Og vips satte yngstemann utfor den bratteste bakken på hele turen. Uten å kunne ploge.

Vel fremme på Ivarsbu, la vi oss på Smia. Smia er koselig, men var svært kald. Vekubbene var for lange til at vi kunne lukke døren på ovnen og det tok lang tid å varme opp hytta. Vi satte oss tett inntil ovnen og tinte polarbrødene våre. De hadde frosset seg stive på turen. Jentene ville heller hente snø enn å gå til brønnen etter vann. Overraskelsen var stor når 5 svære bøtter med snø, bare rakk til en kopp drikke til hver.

Klokken viste langt over leggetid og vi fant ut at vi måtte krype ned i sengene. Jentene flirte da de la seg med ulltøy og lue. Selv la jeg meg på en madrass ved ovnen og fyrte natta gjennom. Hva temperaturen var, vet jeg ikke. Men gradstokken viste -18 neste morgen.

Vi våknet opp i eventyrland. Nysnø og sol. Vi spiste frokost rundt ovenen og så sprang jentene ut for å leke. Selv kikket jeg meg litt rundt. Hytta var enkel. En voksduk med små hull i. Fire senger og ett rom. Ingen overdådighet. Utedo. Brønn. Ingen strøm. Likevel var dette lykke og fred. Rett og slett helt fantastisk følelse.

Middagen ble pannekaker. Det var overraskende greit med ferdigpose fra Toro som bare ble blandet ut med vann. Pannekakene smakte fantastisk godt på Ivarsbu.

Deretter bar det hjemover. Jentene hadde lagd flere forskjellige bakker i nærheten av hytta: Langebakken, Snublestien, Humpebakken, Dukkebakken, Slalombakken, Slakkebakken og Langsombakken. Hver bakke hadde fått sitt eget navn. Jeg måtte til pers. Jeg ble anbefalt Langebakken. Langsombakken ble holdt hemmelig. Skigåing er ikke noe jeg er veldig dyktig i. Jeg bare liker det. Selvsagt falt jeg både en og to ganger på vei nedover til stor glede for lattermilde jenter.

Veien hjem gikk greit. Jentene var kjempeflinke. De to minste gikk i forveien og ventet på meg i alle kryss.

Tusen takk for turen, jenter! Dere er tøffe!