Mefjorden (14. september 2013)

Noen ganger er man heldig og kan bli med på flotte turer sammen med andre. I dag var en slik dag. Vi var en hel gjeng fra menigheten som dro på båttur sammen.

Vi la ut fra Ormestadvika. Været var litt smågrått, men det så ut til å lette. Barna satte seg foran og fikk kjenne vinden i ansiktet. Vi var helt ute ved Tønsberg Tønne. Der var det godt med bølger.

Vi la til ganske langt ute på Østerøya. Der var det grilling og lek. For å si det enkelt: Vi koste oss og det ble altfor tidlig på tide å dra tilbake.

Takk for turen!

Karljohansvern (13. september 2013)

Lysboblene vi så kvelden før, var morild. Nå måtte jeg bare ut igjen. Heldigvis ble min datter med. Hun hadde også lyst til å se morild. Vi tok med oss hodelykter og la i vei.

Denne gangen valgte vi å gå til fots. Dessverre var det litt mer bevegelse i vannet enn i går. Dermed så vi lite på utsiden av Karljohansvern, men i kanalen var det stille.

Vi plasket rundt med en pinne og fikk se litt morild. "Jeg tror nesten ikke det jeg ser," sa datteren min. Det gjorde ikke jeg heller. Morild er magiskt og spesielt. Egentlig er det masse små alger. De lades opp i løpet av dagen og lyser når vannet settes i bevegelse. De er lettest å se en sensommer kveld som i dag, men det må være ganske varmt i vannet, helst 18-20 grader.

Anbefales!

Her er en veldig god beskrivelse av morild.

Karljohansvern (12. september 2013)

I kveld fikk jeg en småsprø ide. Dagene har vært fulle av jobb og skole. Da jeg kjørte hjem fra foreldremøte på ungdomsskolen, la jeg merke til himmelen. Den var stille og klar. Solen hadde gått ned, men det var en nydelig lysrand. Det var da jeg fikk lyst på en tur ut. Heldigvis var mannen min med på ideen.

Vi bestemte oss for å padle rundt Karljohansvern og kjørte til Fyllinga båthavn i Horten. Vannet lå blikkstille og det var nesten magisk å stikke årene i vannet og seile vektløs ut i mørket.

Rundt fjorden kunne vi se lysene fra Moss, Hurumlandet og Horten. En større ferje passerte ute i fjorden. Bølgene nådde oss ikke før vi var kommet til andre enden av Karljohansvern. Da kjente jeg at kajakken oppførte seg merkelig. Først da bølgene traff kysten, skjønte vi hva kajakken reagerte på.

Over oss hang stjernene. Vi gjenkjente flere stjernebilder som Svanen, Pegasus, Andromeda, Karlsvogna, Dragen, Delfinen og Lillebjørn. Man føler seg herlig liten under stjernene, men samtidig er man del av et fantastisk skaperverk. Herlig!

Det var da jeg plutselig fikk øye på lysboblene rundt årene og skroget. Vi skjønte ikke helt hva det var, men det lignet lysende luftbobler. Snodig og magisk. Vi plasket i vannet og diskuterte lenge hva dette kunne være. Lysene ble raskt borte. Jo mørkere det var, jo mer lysende ble de. Jeg lurer fortsatt på hva det var.

Nesten borte ved nordenden av Karljohansvern kjørte jeg plutselig på et skjær. Det var egentlig litt ekkelt. Jeg hadde god fart og havnet midt oppå et undersjøisk skjær. Det var bratt ned på begge sider, så jeg kjente ikke skjæret med årene på noen sider av kajakken, men bulken midt under var ikke til å ta feil av. Det vinglet veldig og jeg mistenkte at hvis jeg ikke satt helt stille, gikk jeg rundt. Mannen min brukte litt tid på å dra meg av. Det er nemlig litt vanskelig å dra meg av når man selv sitter i en kajakk og ikke har noe å støte mot. Heldigvis gikk det bra og vi kunne padle videre.

Vi padlet under brua mot Vealøs. Der var det veldig grunt, men vi fant heldigvis frem.

Siste delen av turen, padlet vi gjennom kanalen. Det var nesten romantisk. :-)

Vel tilbake ved parkeringsplassen 1.5 time senere var klokken blitt kvart over elleve. Og vi angret ikke et sekund på at vi tok oss turen ut i de sene nattetimer.

Kommersøya (1. august 2013)

Vi var på jobb i dag, men ved totiden snakket min mann og jeg sammen på telefon. Begge hadde mer enn nok å ta seg til på jobb, men så kikket vi ut vinduet. Solen skinte fra en høyblå himmel. Det tok ikke lang tid før vi var enige om å avspasere resten av dagen og ta med barna til Kommersøya i stedet.

Vi la ut i kajakker ved Holmestrand. Derfra er det ca. 3 km ut til Kommersøya. På turen ut var det en del bølger - i alle fall mer enn barna har padlet i før, men det så ikke ut til å være noe problem for dem. Selv fikk jeg flere bølger i fanget og vi tømte ut flere liter av kajakken da vi kom til øya. Vi bruker foreløpig ikke spruttrekk.

Jeg er egentlig overrasket over hvor stødige kajakkene er. Og over hvor modige barna våre er!

Vel framme på Kommersøya, satte vi opp grillen og koste oss med middagsmat.

Deretter padlet jeg rundt øya mens resten snorklet. Det var en nydelig tur på rundt 6 km. Kajakk er nok mitt favorittfremkomstmiddel. Det går ikke like fort som en motorbåt og er heller ikke like avslappende, men du kommer nærmere naturen, opplever mestring, kan legge til hvor som helst, kjenne roen og som en liten bonus, blir turen en treningstur uten at du egentlig får det med deg. I dag padlet jeg i full fart mot en flokk med ender. De svømte foran meg, men da de merket at jeg tok innpå, dykket de ned. Da jeg kom dit de hadde vært, var alle borte og begynte å poppe opp rundt omkring ganske langt fra meg. Jeg hørte vinden risle i ospebladene og fant mange flotte steder man kan legge til med kajakk.

Hjemturen ble mye roligere enn turen ut til øya. Vinden hadde løyet og vannet lagt seg. Det var fantastisk flott og stille! Vi sang og koste oss. Så hvis noen hørte "Tir n'a Noir", "Hønsahus i hagen", "Amazing Grace" og en del andre sanger, så kan dere ha hørt oss.

Varnestangen (27. juli 2013)

I dag gikk vi igjen ut til Varnestangen. Jeg hadde lyst til å snorkle der jeg også. Og det angrer jeg ikke på.

Utenfor Varnestangen er det nemlig fint å snorkle. Det er grunt et lite stykke utover og så blir det brådypt. Langs skråningen er det en del småfisk. Selv om jeg ikke dykker ned, er det mye artig å se på langs kanten av skråningen.

Vi så en eller annen fisk som nesten gikk i ett med bunnen, forskjellige typer småfisk på ca. 20 cm og krabber. Egentlig kan vi veldig lite om livet i havet, så det må vi rette på.

Etter andre turen uti, koste vi oss med kvikklunsj. Deretter gikk sønnen min uti sammen med mannen min. Jeg måtte le da jeg hørte begge to brøle. Brøling gjennom snorkler høres nemlig merkelig ut. De hadde visst sett en enorm brennmanet.

Varnestangen (21. juli 2013)

Vi er begynt på jobb igjen, men det hindrer ikke en ettermiddagstur.

I dag gikk turen til Varnestangen. Jeg husker da barna var små. Da syntes jeg det var forferdelig langt ut til Varnestangen, men i dag gikk det fort og greit selv om vi stoppet og spiste bær på veien. Skogsjordbærene var utrolig gode.

Ute på tangen hoppet min mann ut i vannet for å snorkle. Jeg kunne seg han storkoste seg i vannet. Han så en del relativt store fisk. Selv satte jeg meg ned, kjente solen og roen varme.

Løvøya - Åsgårdstrand (19. juli 2013)

I dag padlet jeg langt. I alle fall lengre enn jeg har gjort tidligere.

Vi startet i Drasund på Løvøya og padlet nordover rundt øya. Fra Stormodden padlet jeg alene. Min mann og jentene bestemte seg for å snorkle. Vannet var klart og fint. De fant krabber og en del småfisk. De koste seg der i over en time før de padlet rundt øya og inn i Drasund.

Avtalen var at jeg skulle padle langs kysten. Når de var ferdige med sin tur, skulle de ringe meg slik at jeg kunne fortelle hvor jeg ville hentes.

Dermed padlet jeg avgårde. Jeg passerte Mellomøya og Østøya. Da jeg krysset over mot Vealøs var det litt bølger, men solen skinte og det var varmt i været. Jeg koste meg!

Gjennom Vealøs naturreservat var det grunt og jeg måtte dra kajakken. Skarvene tørket vingene sine ute på skjæret.

Deretter padlet jeg forbi Karljohansvern. Det er første gangen jeg har padlet på utsiden av Karljohansvern. Bølgene slo inn mot kysten, men jeg så overraskende få folk.

Etter hvert gikk det opp for meg at jeg måtte krysse ruten til Bastøferjene. Med den farten jeg og den ene ferjen hadde, ville vi være på omtrent samme sted samtidig. Jeg la meg inn til brygga og ventet til den hadde passert og lagt seg til kai.

Vannet bak ferjen var merkelig. Rotete. Ikke bølgete, men fult av virvler i alle retninger.

Men deretter var vannet nesten flatt. Det var rett og slett helt fantastisk å padle. Solen skinte og vinden hadde løyet helt.

Da jeg passerte Rørestranden begynte jeg å lure på når familien kom til å ringe, men de tok ikke telefonen så da var de nok på tur fortsatt.

Jeg passerte Borrestranden og krysset rett over mot Åsgårdstrand. Her tenkte jeg meg ikke om. Jeg la kursen rett frem mot målet og oppdaget ikke at kysten forsvant ved siden av meg. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde minst en kilometer til land på alle kanter. Heldigvis skal det godt gjøres å gå rundt med kajakken, men i fremtiden bør jeg nok følge kysten litt bedre.

Da jeg var ca. 20 min fra land, ringte min mann. "Hvor er du?" "Jeg er snart i Åsgårdstrand." "Wow! Allerede!"

Turen var på 16.6 km. Og jeg var ikke lite stolt da jeg gikk i land. :-)