Skogen på Nykirke

Jeg har hatt mange flotte turer i skogen på Nykirke til alle årstider.

Vi bor 100 meter fra lysløypa og skigruppa er flinke til å kjøre opp flotte spor så snart det er nok snø.

Barna og jeg har også hatt mange turer med mye lek og moro. Vi har plukket blåbær og markjordbær. Vi har gått på poenglangrenn og utallige turer med hunden vår.

Dessverre er mye av skogen hugget ned de siste årene. Indianerhaugen der vi lekte indianere, er ødelagt. Det samme er Hompetittentreet der vi sang om Per som hadde fått seg bil. Jungelland der vi har fått timer til å gå med å klatre i veltede trær, er forsvunnet. Stedet for poenglangrennet ligger ikke lengere i ly. Skogbunnen er dessuten blitt mye mer overvokst siden det er kommet mer lys ned når de flotte, høye trærne er hugget ned.

Heldigvis er ikke huset til Reveenka rammet enda. Der har vi feiret bursdag, grillet, akt og er kanskje det stedet der vi har hatt flest turer til.

Hvis jeg virkelig legger godviljen til, forstår jeg kanskje at skogen trengte en liten opprydding, men det er et forferdelig trist syn som møter meg når jeg nå går tur.

Tjøme (27. juni 2012)

I dag var jeg i et møte på Tjøme kommunehus. Etter møtet spurte jeg i resepsjonen om de visste om et fint sted å gå tur. Det visste de.

Jeg tuslet først bort til Langvika. En nydelig liten vik med svaberg. Jeg så flere barn som vasset og lekte, voksne som lå og solte seg og ungdommer som syklet ut. Og jeg forstår dem godt. Ingen med vettet i behold i flere kilometers avstand burde vært noe annet sted.

Solen skinte og det var rett og slett nydelig. Livet satte ned tempoet flere hakk. Og jeg nøt det. Jeg tuslet videre sørover langs kysten og fant flere viker før jeg fulgte Dirhueveien tilbake til bilen.

Tjøme er egentlig en spennende øy med mye variert natur. Langs kysten ligger den ene viken etter den andre. Noen med svaberg, andre med enger. Men går du litt inn fra kysten, havner du i skogen. Der finner du høye trær, spennende vegetasjon og en del skrenter. Flotte stier viser vei gjennom terrenget.

Det var dessuten flere naturreservat langs kysten. Jeg skjønner at slikt terreng må settes pris på og vernes.

Da jeg vendte nesen hjemover, var jeg helt overbevist om at jeg gjerne stiller opp på flere møter på Tjøme.

Svarttjern (21. juni 2012)

Torsdag satte jeg kursen mot Bjørkedokk. Det ligger i Krokstadelva og er en trekvarters kjøretur fra oss. Der møtte jeg min mor og tante og sammen gikk vi opp mot Svarttjern.

Stien er ganske bratt oppover, men jeg stoppet flere ganger for å ta bilder til blomster-bloggen min. Dermed fikk vi pusten igjen. Jeg tok forferdelig mange bilder. Det er noe eget ved å lete etter fine motiv når man går tur. Bestandig ender jeg da opp med å være mer oppmerksom på hvor flott skogen vår faktisk er.

Svarttjern bærer navnet sitt med rette. Det ligger klemt mellom to topper: Solbergfjellet og Solbergvarden. Jeg har tatt bilde mot vest der det er en åpning slik at kveldssolen fikk titte inn.

Hensikten med turen var å finne Marisko. Nedre Eiker kommune har svært mange orkideer. Jeg har vært heldig og sett flere av dem. Marisko er en av dem. Marisko er kanskje en av de mest praktfulle orkideer som det er vel verd å gå en lengre tur for.

Ved Svarttjern står orkideene i en bratt skråning. Jeg måtte være forsiktig når jeg tok bilder slik at jeg ikke gikk for langt bakover. Da hadde jeg risikert å rulle rett ned i Svarttjern.

Vi tok oss god tid. Selvsagt fant vi en annen vei ned slik at det ble en rundtur. Det med å gå samme vei tilbake er ikke vår sterkeste egenskap. Dermed endte vi på ca. 3.5 time. En fin ettermiddagstur på hjemlige trakter.