Løvøya - Vealøs (30. juni 2013)

I dag har jeg vært på en utrolig flott tur! En tur slik som setter ned mitt indre tempo.

Jeg var så heldig at en venninne ble med. En slik venninnetur føltes helt luksus ut. Vi la ut ved Løvøya Camping. Vannet var speilblankt å stille. Og akkurat det kjentes veldig godt i dag.

Vi hadde første tenkt å bare padle rundt Løvøya, men da vi kom til brua mellom Løvøya og Mellomøya hadde vi bare brukt ett kvarter. Å padle bare rundt Løvøya ble litt kort. Vi ønsket en litt lengre tur. Det er tross alt ikke hver dag man har tid til en lengre tur. Og det hadde vi i dag.

Vi snakket og koste oss. Det er artig å se Horten fra vannsiden. Byen ser liksom litt annerledes ut fra vann enn man pleier å se den. Foran oss fikk vi øye på "Den Norske Løve" som ligger på øya Vealøs utenfor Karljohansvern. "Den Norske Løve" er et fort som ble bygd på 1850-tallet. Den skal ha vollgrav og vindelbro, men det underøskte vi ikke. Øya brukes fortsatt av forsvaret og vi normale mennesker har ikke tilgang til øya.

I stedet padlet vi under brua mellom Vealøs og Karljohansvern. Der fant vi en liten holme kalt Revet. Da vi kom satt det masse fugler der: måker i forskjellige størrelser, ender, tjeld og en del skarv. Men plutselig lettet alle på en gang og vi fikk revet for oss selv. Lunsj smaker ekstra godt på tur.

Deretter padlet vi øst for Vealøs. Der var det veldig grundt og vi måtte ut av kajakkene for å dra dem over de grunneste partiene.

Mellom Vealøs og Østøya (Vealøsrenna) var det mye trafikk. En del fritidsbåter tøffet forbi og plutselig kom Hurumferja. Den stank diesel lang vei.

Det er på mange måter synd at Vealøs, Østøya og Mellomøya er i forsvarets eiendom. De ser så fine ut og jeg skulle gjerne utforsket dem.

Da vi igjen nærmet oss Løvøya begynte vi å kjenne det i armene og tenkte at det hadde vært litt deilig å bruke beina litt igjen. Jeg fortalte at sønnen min og jeg hadde funnet Røverhulen for to dager siden. Og så bestemte vi oss for å ta turen dit. 

Denne gangen var jeg litt modigere enn sist. Jeg tror kanskje jeg er kurert for høydeskrekken! Det var våtere og glattere der i dag. Og da vi gikk inn i huleinngangen, dryppet det masse vann fra taket. Men hulen var fortsatt fascinerende.

Vel tilbake i kajakkene padlet vi det siste stykket rundt Løvøya og tenkte at det egentlig var litt synd at turen nærmet seg ferdig. Vannet lå stille og mykt. Vi nøt de siste padletakene og så var turen slutt. 

Denne turen kommer til å skåre høyt blant årets beste sommerminner!

Løvøya (28. juni 2013)

Endelig fant vi røverhulen på Løvøya! Vi har sett etter den flere ganger. Den er egentlig ikke så vanskelig å finne, men vi har ikke visst hvor vi skulle lete og dermed har vi lett alle mulige andre steder. For å si det enkelt: vi er blitt svært godt kjent i det området.

Vi parkerte ved kiosken på campingplassen. Derfra fulgte vi den blå stien mot Kirkebukta. Det var en fin sti som jeg faktisk ikke har gått før. Vi har gått litt på veien på motsatt side av øya og krysset tvers over på en vei gjennom hyttefeltet. Den blå stien var koseligere. Vi fant dessuten masse markjordbær. De smaker sommer.

Ved Jesusbukta fulgte vi den blå stien videre. Hønsestigen er alltid en utfordring. I dag var den glatt. Og vi hadde med oss en liten hund som ikke våget gå der. Han pleier å være ganske modig, men i dag, våget han ikke. Han bare stod der med hodet hvilende øverst i trappa og kikket bedende på oss. Heldigvis hadde jeg med en sønn som sprang opp og dyttet ham over kanten.

Deretter bar det oppover en bratt skråning av jord. Også her var det litt glatt, men det gikk. Min sønn oppførte seg som vanlig, som en blanding av en apekatt og fjellgeit. Jeg derimot var ikke fullt så lett på foten.

Stien opp til røverhulen er egentlig veldig lett å finne. Man følger bare jordskråningen opp til fjellveggen og går til høyre til man ser et blått tau liggende i en smal, bratt kløft. Det er dette tauet du må stole på hvis du skal komme.  I mine øyne er kløften svært bratt og krevende. Min sønn var svært uenig og spratt oppover som om han alltid har gjort det på den måten. Og det har han vel strengt tatt også.

Heldigvis fikk jeg en ekstra pust i bakken da vår firbente faktisk ikke klarte å komme seg opp. Sønnen ble sendt ned for å binde hunden fast.

Vi kom oss opp. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt stolt. Jeg våger nesten å håpe at høydeskrekken min holder på å gi seg. Visst hadde jeg sommerfugler i magen. Mange av dem. De var dessuten urolige. Hjertet slo dessuten ekstra hardt når jeg kikket ut over kanten. Men den store, lammende skrekken uteble. Det både overrasket og gledet meg på samme tid. Den pleier nemlig å dukke opp i slike situasjoner.

Inngangen til røverhulen er svært smal. Og man må passe hodet for å ikke få en kul eller to. Når man først kommer seg inn, blir hulen litt større. Ikke stor, men litt større. Jeg har vanskelig for å tro at det kan ha bodd mange røvere her på en gang. Likevel. Et artig sted. Og utsikten var fin.

Deretter bar det ned igjen og resten av veien rundt øya. Og vi var fornøyde. Vi har endelig vært ved røverhulen!

Mokollen og Midtåsen (3. juni 2013)

Jeg måtte brenne av noen timer mens jentene var på speider i Sandefjord. Det viste seg å bli enkelt.

Jeg satte kursen mot det som viste seg å være Midtåsen. Der har jeg ikke gått noe særlig før. Og stor var min overraskelse da jeg plutselig fant en fin paviljong med flotte skulpturer. Jeg er egentlig ikke noen stor tilhenger av skulpturer og kunst, men flere av disse var faktisk litt fine. Kanskje fordi disse var av marmor? Eller kanskje fordi paviljongen liksom passet så godt inn her? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg likte det. Tenk at noe slikt kan stå åpent og fritt tilgjengelig!

Dessverre hadde jeg ikke med kamera. Men da har jeg en god unnskyldning for å ta turen dit igjen.

Bildet er hentet fra VisitSandefjord

Deretter satte jeg kursen for Mokollen. Jeg liker meg der. Derfra kan jeg se ut over store deler av Sandefjord.

Speiderne var sendt ut på orienteringstur på Mokollen. Da jeg støtte på dem, hadde de mistet kursen. Dermed gikk jeg litt med dem. Resultatet ble at jeg gikk på kryss og tvers og langs og tilbake igjen. Nå innbiller jeg meg at det ikke er mulig å skjule mer for meg i dette området. Og aller minst en hel paviljong.

Slettefjell (2. juni 2013)

Sist vi var på Slettefjell, så jeg at kantkonvallen snart brøt ut i blomst. Jeg trengte noen bilder av den til blomsterbloggen min så da måtte jeg selvdagt tilbake når den blomstret. Det sier jo seg selv. Barna skjønte ikke logikken, men heldigvis hadde min mann og den firbente ikke noe imot en tur.

Det var en herlig tur. Vi kjørte inn mot Vegge gård og gikk derfra mot Slettefjell. Slettefjell ligger i enden av Veggefjell som strekker seg fra Falkensten og utover. Det er en av Hortens høyeste topper og kanskje den med flottest utsikt. Herfra kan man se Sandebukta, øynene i "Buskeruds skjærgård" (Kommersøya m.fl.), Hurumlandet og Kiel-ferja tøffe forbi inn mot Oslo. Dessuten kan man se rett ned mot Varnestangen. I dag var det vindstille og fint. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor det lå så mange båter ved Varnestangen.

Jeg tok bilder av flere konvaller og noen orkideer. Og fikk pustet.

Noen ganger er det viktig å puste.

Nykirke (23. mai 2013)

Jeg skulle bare gå meg en liten kveldstur. Jeg hadde vært i Oslo hele dagen på møter og trengte å lufte meg da jeg kom hjem. Gjerne et sted der det var litt rolig.

Hjemme var det ikke mye ro å få. Jentene var riktignok på korpsøvelse, men i stua vår satt små og store gutter sammen med noen brettspill.

Dermed gikk jeg ut.

Jeg tenkte at jeg kunne jo ta meg en litt lengre tur. Jeg begynte i lysløypa vår. Og så gikk jeg på oppdagelsestur. Det var riktignok meningen å følge stiene, men det går sjelden som planlagt.

Og vips ble turen mye lengre enn tiltenkt. Det var egentlig litt deilig. Noen ganger bør man nok forsøke å gå seg litt vill i egen skog. Man har lite å tape og mye å vinne på det. I alle fall når skogen ikke er større enn vår.

Kanalen (21. juni 2013)

Det var meldt ekstremvær. Stormen Geir var på vei. Varseltrekantene florerte på yr.no og avisene lagde overskrifter. Vi hadde til og med fått melding fra forsikringsselskapet.

Likevel la vi i vei. Planen var å padle rundt Karljohansvern. Vi la ut bak FFI. Det blåste, men det var varmt i været.

KV Narvik lå i havn. Vi følte oss ganske små da vi padlet forbi den.

Barna var sultne. Dermed padlet jeg og en av jentene i forveien gjennom kanalen. Jeg har aldri padlet kanalen før. Med litt godvilje kan man kanskje si at det var litt strøm i vår retning. Det var en nydelig tur.  Ved småbåthavnen gikk jeg i land og handlet litt niste på Rema 1000. Deretter padlet vi ut av småbåthavnen og fant et fint sted å spise.

Jeg ville helst padle videre rundt øya, men min mann la ned veto. Det var for mye vind og bølger, mente han. Dermed var det kanalen hjem igjen også. Der lå vannet rolig og fint. Minstejenta mente at vi padlet medstrøms hjem igjen også og lurte på om dette var en sånn kanal som endret strømretning alt etter som hvilken vei man padlet.

Og ekstremværet? Vel, det regnet jo litt senere på kvelden. Men jeg er glad vi ikke lot oss stoppe fra å dra på tur.

Løvøya (31. mai 2013)

Rett etter jobb møtte jeg familien på Løvøya. Det var sommer i luften og de badet. Jeg hadde mer lyst på en padletur.

Det er første gang jeg har padlet alene. Og egentlig var det helt greit. Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera, men jeg har likevel flere bilder lagret på netthinnen.

Tjelden fløy lavt over vannet. Vannflaten var uvanlig stille fra Løvøya camping til brua mellom Løvøya og Mellomøya. Når man først har padlet i bølger, blir flatt vann nesten kjedelig. Men samtidig litt deilig avslappende. Og noen ganger er det nettopp det man trenger.

Under brua mellom Løvøya og Mellomøya stod det en far med sine barn og fisket. Det gleder meg alltid å se at foreldre lærer sine barn opp til å like naturen.

Under Røverstien reiser fjellet seg brått opp fra vannet. Her var det lange, flotte dønninger i vannet. De slo inn mot fjellveggen. Vanligvis endres bølgene når de bryter mot bunnen. De blir høyere og steilere. Men her må det ha vært dypt helt inntil fjellveggen. Dønningene ble reflektert og jeg kunne glede meg over å se interferensmønsteret.

Jeg padlet videre forbi Jesusbukta og Kirkebukta. På odden mellom Kirkebukta og Drasund var det mange flotte badeplasser vi må prøve ut en dag. Min tur endte i Drasundet. Der var vannet stille og dekket av et gult pollenteppe. Det var mye pollen i lufta. Et vindkast dro med seg masse pollen. Det så nesten ut som om det var skogbrann. Jeg har aldri sett noe lignende.

Jeg dro kajakken på land og synes jeg hadde hatt en fin tur.

Sandsletta - Mulodden (28. mai 2013)

Mulodden fyr

Min mann og jeg tok en kjapp liten kajakktur i kveld. Vi la ut ved Sandsletta og la kursen for Mulodden fyr. Det er en liten tur på litt over 3 km en vei.

Over Hurumlandet og Svelvik stod en svart sky med mye nedbør. Vi fikk dermed motvind og bølger. Ganske mye bølger.

Løvøya og Slettefjell i bakgrunnen

Egentlig er det litt gøy med bølger. Riktignok er vannet kaldt og lysten til å gå rundt liten, men det kjentes likevel greit å sitte i kajakken. Kanskje vi er trygge på at kajakkene er mer stabile enn man først tror eller kanskje vi bare er blitt litt kjepphøye? Begge deler er mulig. Uansett årsak var det gøy.

Mens vi kjempet oss ut mot Mulodden i motvind, gledet vi oss over at på hjemveien ville vi få medvind. Det skjedde ikke. Regnskyen over Hurumlandet hadde beveget seg vestover og underveis var det gått tom for vann. Hjemturen ble derfor mye roligere. Vi brukte bare halve tiden.

Vi hadde en fantastisk belysning. Når du sitter så nærme vannet, kjennes en nærhet til vær, vind, bølger og naturen. Livet kjennes ekte.

Trollsvann (7.-9. juni 2013)

Å feire bursdagen til minstejenta på Trollsvann var et genitrekk. Barna storkoste seg og vi slappet av. På Trollsvann er det plass nok til begge deler.

Trollsvann er egentlig et fantastisk sted. Det hviler en egen ro over plassen. Denne helgen hadde vi vaffelvakta og bodde på Trollsvannstua. Det ble noen herlige dager med padling, lek og bading. Vi fikk også tid til å slappe av i solen.

Vi dro opp fredag ettermiddag. Med oss hadde vi kajakkene, våre barn og to av deres venner. På kvelden padlet vi en tur. Det var en utrolig flott kveld. Vannflaten lå blank og stille, fisken spratt i vannet, fuglene sang og vinden rislet gjennom bladene i trærne.

Lørdag våknet vi på ny til sol og blå himmel. Vår mellomste gikk seg en lang tur på morgenen. Selv satt jeg på terrassen mens jeg så ut over vannet og kjente solen bli stadig sterkere. Midt på dagen ble det for varmt for meg, så jeg gikk inn. De andre hadde vannkrig i kajakkene.

Utover ettermiddagen kom det flere venner av minstejenta og bursdagen ble feiret med grilling og pakker. Deretter ble det bading, padling og leking på ny. Turistforeningen har to kanoer i et skjul som alle medlemmer har tilgang til. Smart.

Søndag var det mer bading, padling og lek. I tillegg stekte vi vafler til turgåerne. Det kommer mange hyggelige mennesker til Trollsvann.

På mange måter ble det en helg med kontraster. Vi hadde noen herlige, solfylte dager, men bare noen få dager tidligere var det noen som opplevde sitt livs verste mareritt på samme sted. En gutt druknet. Rosene i vannkanten minnet om savnet og tragedien. På samme strand lekte barna vi hadde ansvaret for. Livet er skjørt. La oss ta vare på hverandre og glede oss med hverandre mens vi kan.