Skogen på Nykirke

Jeg har hatt mange flotte turer i skogen på Nykirke til alle årstider.

Vi bor 100 meter fra lysløypa og skigruppa er flinke til å kjøre opp flotte spor så snart det er nok snø.

Barna og jeg har også hatt mange turer med mye lek og moro. Vi har plukket blåbær og markjordbær. Vi har gått på poenglangrenn og utallige turer med hunden vår.

Dessverre er mye av skogen hugget ned de siste årene. Indianerhaugen der vi lekte indianere, er ødelagt. Det samme er Hompetittentreet der vi sang om Per som hadde fått seg bil. Jungelland der vi har fått timer til å gå med å klatre i veltede trær, er forsvunnet. Stedet for poenglangrennet ligger ikke lengere i ly. Skogbunnen er dessuten blitt mye mer overvokst siden det er kommet mer lys ned når de flotte, høye trærne er hugget ned.

Heldigvis er ikke huset til Reveenka rammet enda. Der har vi feiret bursdag, grillet, akt og er kanskje det stedet der vi har hatt flest turer til.

Hvis jeg virkelig legger godviljen til, forstår jeg kanskje at skogen trengte en liten opprydding, men det er et forferdelig trist syn som møter meg når jeg nå går tur.

Tjøme (27. juni 2012)

I dag var jeg i et møte på Tjøme kommunehus. Etter møtet spurte jeg i resepsjonen om de visste om et fint sted å gå tur. Det visste de.

Jeg tuslet først bort til Langvika. En nydelig liten vik med svaberg. Jeg så flere barn som vasset og lekte, voksne som lå og solte seg og ungdommer som syklet ut. Og jeg forstår dem godt. Ingen med vettet i behold i flere kilometers avstand burde vært noe annet sted.

Solen skinte og det var rett og slett nydelig. Livet satte ned tempoet flere hakk. Og jeg nøt det. Jeg tuslet videre sørover langs kysten og fant flere viker før jeg fulgte Dirhueveien tilbake til bilen.

Tjøme er egentlig en spennende øy med mye variert natur. Langs kysten ligger den ene viken etter den andre. Noen med svaberg, andre med enger. Men går du litt inn fra kysten, havner du i skogen. Der finner du høye trær, spennende vegetasjon og en del skrenter. Flotte stier viser vei gjennom terrenget.

Det var dessuten flere naturreservat langs kysten. Jeg skjønner at slikt terreng må settes pris på og vernes.

Da jeg vendte nesen hjemover, var jeg helt overbevist om at jeg gjerne stiller opp på flere møter på Tjøme.

Svarttjern (21. juni 2012)

Torsdag satte jeg kursen mot Bjørkedokk. Det ligger i Krokstadelva og er en trekvarters kjøretur fra oss. Der møtte jeg min mor og tante og sammen gikk vi opp mot Svarttjern.

Stien er ganske bratt oppover, men jeg stoppet flere ganger for å ta bilder til blomster-bloggen min. Dermed fikk vi pusten igjen. Jeg tok forferdelig mange bilder. Det er noe eget ved å lete etter fine motiv når man går tur. Bestandig ender jeg da opp med å være mer oppmerksom på hvor flott skogen vår faktisk er.

Svarttjern bærer navnet sitt med rette. Det ligger klemt mellom to topper: Solbergfjellet og Solbergvarden. Jeg har tatt bilde mot vest der det er en åpning slik at kveldssolen fikk titte inn.

Hensikten med turen var å finne Marisko. Nedre Eiker kommune har svært mange orkideer. Jeg har vært heldig og sett flere av dem. Marisko er en av dem. Marisko er kanskje en av de mest praktfulle orkideer som det er vel verd å gå en lengre tur for.

Ved Svarttjern står orkideene i en bratt skråning. Jeg måtte være forsiktig når jeg tok bilder slik at jeg ikke gikk for langt bakover. Da hadde jeg risikert å rulle rett ned i Svarttjern.

Vi tok oss god tid. Selvsagt fant vi en annen vei ned slik at det ble en rundtur. Det med å gå samme vei tilbake er ikke vår sterkeste egenskap. Dermed endte vi på ca. 3.5 time. En fin ettermiddagstur på hjemlige trakter.

17. mai på Nykirke

Første 17. mai vi bodde på Nykirke glemmer jeg aldri.

Jeg så et lite tog som holdt høyt tempo mens det raste rundt i nabolaget. Nysådd jorde på den ene siden og bebyggelse på den andre. Korpset marsjerte og spilte som om de var flinkest av alle korps. Og jeg falt pladask for lille Nykirke med det store hjertet.

Og sånn er egentlig 17. mai på Nykirke fortsatt.

Vi har egentlig to tog på Nykirke. Et barnetog med barnehagen, skolen, korpset og idrettslaget. Og så har vi et tilskuertog. Det har seg nemlig sånn at tilskuerne har 2 og noen ganger 3 forskjellige steder man kan stå for å se toget passere enda en gang.

Etter toget er det samling på bygdehuset med tale, leker, is og brus. I år ble det litt amputert for vår del. Deler av programmet ble fremskyndet pga. truende skyer. Og vi hadde kjøkkentjeneste.

Uansett, det er alltid hyggelig å møte sine smilende naboer.

Spiralen (12. mai 2012)

Spiralen ligger liksom midt i Drammen, men likevel er du midt i skogen. Tunnelen ble hugget ut på midten av 1950-tallet fordi det trengtes stein til å lage to store gater i Drammen. Tunnelen er 1650 meter lang.

Denne gangen var vi samlet 13 mennesker for å feire min søster. Det var herlig å være ute.
Vi kjente solen varme, duften av frisk luft og lyden av fuglesang. Vi tuslet rundt og fant noen orienteringsposter. Jeg fant en del blomster. Og faktisk en geocaching-post. Den var sannelig ikke lett å finne.



Spiralen bringer mange minner for meg. Minner om den gangen min far gikk tom for bensin i tunnelen og måtte rygge ned. Minner om uttallige skilturer der bakkene virket ufattelig skumle selv om de nå ser ut som små dumper. Minner om turstien der vi lærte om trær for første gang. Minne om orienteringsturer. Minner om aketurer. Minner om en barndom i skogen.

Essoskogen (6. mai 2012)

I år ligger det mange turorienteringsposter i Essoskogen. Og derfor dro vi dit. Vi har aldri vært der tidligere. Turorientering er en fin måte å se nye steder på.

Postene ligger tett i Essoskogen. Svært tett. Men særlig når man går med barn er det helt greit. Vi fant faktisk 12 poster i løpet av et par timer.

Først gikk vi langs raffineriet. Egentlig synes jeg ikke denne delen av turen var så fin. Det var litt fascinerende å se raffineriet, men turopplevelsen ble litt preget av det.

Vi fant mye rart i skogen. Ved en post var det en grop der en bil stod på høykant. Hvordan den har havnet der, ble vi ikke kloke på.

Skogen nærmere kysten var flott. Mellom gamle flotte trær møtte vi på dronning løvetann, dronning hvitveis og kong kongle.

Kyststien langs kyststien likte jeg spesielt godt. De runde, hvite steinene, aktive bølger og blå fjord er alltid flott. Været var klart og vi så helt til Fuglehuk fyr.

Alt i alt en kjekk tur!

TineStafetten (10. mai 2012)

Barna har snakket om TineStafetten i flere uker. De har trent på vekslinger og taktisk løping. Og de var svært fornøyde da de begge ble tatt ut på klassenes lag.

Etter så mye prat om TineStafetten rundt middagsbordet bare måtte jeg stille opp og se dem i aksjon. Og jeg ble ikke skuffet.

Det krydde av unger. Og når jeg kikket meg rundt var jeg overrasket over hvor få voksne jeg fant. Likevel så alt ut til å gå som det skulle.

Arrangementet var rett og slett godt gjennomført. Det er elever på idrettslinje på videregående som arrangerer. Heiarop var det heller ikke noe å si på. Tilskuerne var så ivrige at de hang over gjerdet for å heie hverandre frem.

7 lag med 8 på hvert lag sprang samtidig. Mens disse 56 var ute på banen, gjorde de neste 56 seg klare. Det gikk så effektivt at allerede etter første hit, lå vi 10 minutter foran skjema.

Som mor, er jeg glad jeg fikk se dette. Og jeg må bare si at jeg er imponert.