Det regnet. Jeg hadde tenkt oss til Stavern etter kirka. Familien nektet på grunn av været. Etter en god del overtalelse, klarte jeg det. Vi satte kursen mot Stavern der det faktisk var finvær.
Vi parkerte ved Kysthospitalet. Barna fikk raskt øye på en pyramide som de ville undersøke. Selvfølgelig satte de kursen direkte mot pyramiden. De er barn av sin mor og velger selvsagt snarveiene. At snarveier kan være temmelig kuperte og by på en del utfordring, er mindre vesentlig. Først da vi kom frem, så vi at også stien hadde ført frem.
Pyramiden viste seg å være et minnesmerke over falne norske sjømenn under 1. og 2. verdenskrig. Minneshallen som den heter, holder åpent og ifølge besøksboken ser det ut til at mange legger turen innom. Navnet på de falne står skrevet på kobberplater inne i pyramiden. Jeg fant to med etternavn Tonning, Arne og Georg, som begge var motormenn. Arne var fra Horten og falt 6/11-1914 og Georg fra Bergen og falt 19/11-1915. Ellers fant jeg ingen som kunne minne om noe fra vår slekt.
Vel ute igjen, fant barna et fuglerede. Og så tuslet vi til Rakke. Underveis hørte vi på Nattergalen. Jeg er fasinert av sangen. Egentlig vil jeg ikke kalle den fin, men den er så unik, intens og full av variasjoner at jeg blir svært imponert. Vi så og hørte andre
fugler også. Sanglerken sang og sang der den hang i en usynlig snor over oss. Tjelden fløy forbi med sitt lange nebb og litt klumpete kropp. Duer, meiser, finker og sjøfugler bidro også.
May Alise fant mange stein. "Alle er forskjellige," fortalte hun.
"Noen er glatte, noen er kantete, noen er små, noen er store, noen har bare en farge, noen ser ut som om det er mange steiner inni." Og det ligger litt visdom i det. Alle er unike. Ikke bare steiner, men også fugler og mennesker. Variasjonen er spennende og komplett.
Da vi kom hjem, sorterte May Alise alle steinene hun fant på turen og tok bilde av dem.
Våren er en fin tid.
Jentene og jeg var på fyrverkeri-konserten i Horten for første gang. Det var vanvittig mye mennesker der!
Vi bestemte oss for å prøve et nytt badevann siden brennmanetene ikke lokker i Oslofjorden. Og valget falt på Langevann i Re kommune. Vi har aldri vært der før så vi fikk gulesider til å foreslå ruten. Det skulle vi ikke gjort. Ja, jeg tror den korteste ruten ble foreslått, men da vi havnet på tunet til noen hyggelige folk som kunne fortelle at veien videre stort sett kun ble brukt av en traktor, snudde vi og fulgte deres veivisning i stedet.
Barna mener den ligger i en lekeskog. Og bra var det! Det var ikke akkurat varmt denne sommerdagen og etter en rask dukkert trengte de å springe litt for å bli varme.
Oslofjorden er full av brennmaneter. Derfor søker vi til ferskvann. Trollsvann har vi besøkt før. Det er et flott sted i Andebu kommune ved riksvei 306.
bare så rart at den brukes av så få! Denne gangen var det bare to andre mennesker der. De hadde med seg hver sin hund. Den ene var en hvit boksertispe med løpetid. Hun var i overkant klar for valper og Cosinus gikk helt bananas. Vi fikk låne en kano og padlet ut til en liten øy. Da fikk Cosinus tankene over på noe annet. :)
mme i Mjøndalen. Dette er et område jeg har gått mye i, mest på ski, men også litt på beina. Likevel har jeg ikke sett mange orkidéer der. Før nå.
Minimasken er en lokal teatergruppe og deres store satsning i år var Ronja Røverdatter. Den satte de opp i Hortenskogen ved batteriene som utgjorde glimrende kulisser. 
"Nå er det Sankthans snart," sa jeg til barna tidligere i uka. "Hva er det?" spurte de. "Det er den kvelden vi lager stort bål og sånn," svarte jeg. Barna skjønte ingenting. Det var da jeg skjønte at de aldri hadde sett et Sankthans-bål før.
til Sandågrotta ved Heidstadmoen millitærleir.
Mens guttene var på Bø cup, dro vi jentene til Foldvik familiepark.
Ponniekspressen ble også prøvd. Dessuten var det et lite tog der og en traktor som kjørte folk rundt på plassen.
Jentene elsket hoppeputene og brukte mye tid på dem!
Vel ute igjen, fant barna et fuglerede. Og så tuslet vi til Rakke. Underveis hørte vi på Nattergalen. Jeg er fasinert av sangen. Egentlig vil jeg ikke kalle den fin, men den er så unik, intens og full av variasjoner at jeg blir svært imponert. Vi så og hørte andre 
fugler også. Sanglerken sang og sang der den hang i en usynlig snor over oss. Tjelden fløy forbi med sitt lange nebb og litt klumpete kropp. Duer, meiser, finker og sjøfugler bidro også.
Da vi kom hjem, sorterte May Alise alle steinene hun fant på turen og tok bilde av dem.
