Varnestangen (21. juli 2013)

Vi er begynt på jobb igjen, men det hindrer ikke en ettermiddagstur.

I dag gikk turen til Varnestangen. Jeg husker da barna var små. Da syntes jeg det var forferdelig langt ut til Varnestangen, men i dag gikk det fort og greit selv om vi stoppet og spiste bær på veien. Skogsjordbærene var utrolig gode.

Ute på tangen hoppet min mann ut i vannet for å snorkle. Jeg kunne seg han storkoste seg i vannet. Han så en del relativt store fisk. Selv satte jeg meg ned, kjente solen og roen varme.

Løvøya - Åsgårdstrand (19. juli 2013)

I dag padlet jeg langt. I alle fall lengre enn jeg har gjort tidligere.

Vi startet i Drasund på Løvøya og padlet nordover rundt øya. Fra Stormodden padlet jeg alene. Min mann og jentene bestemte seg for å snorkle. Vannet var klart og fint. De fant krabber og en del småfisk. De koste seg der i over en time før de padlet rundt øya og inn i Drasund.

Avtalen var at jeg skulle padle langs kysten. Når de var ferdige med sin tur, skulle de ringe meg slik at jeg kunne fortelle hvor jeg ville hentes.

Dermed padlet jeg avgårde. Jeg passerte Mellomøya og Østøya. Da jeg krysset over mot Vealøs var det litt bølger, men solen skinte og det var varmt i været. Jeg koste meg!

Gjennom Vealøs naturreservat var det grunt og jeg måtte dra kajakken. Skarvene tørket vingene sine ute på skjæret.

Deretter padlet jeg forbi Karljohansvern. Det er første gangen jeg har padlet på utsiden av Karljohansvern. Bølgene slo inn mot kysten, men jeg så overraskende få folk.

Etter hvert gikk det opp for meg at jeg måtte krysse ruten til Bastøferjene. Med den farten jeg og den ene ferjen hadde, ville vi være på omtrent samme sted samtidig. Jeg la meg inn til brygga og ventet til den hadde passert og lagt seg til kai.

Vannet bak ferjen var merkelig. Rotete. Ikke bølgete, men fult av virvler i alle retninger.

Men deretter var vannet nesten flatt. Det var rett og slett helt fantastisk å padle. Solen skinte og vinden hadde løyet helt.

Da jeg passerte Rørestranden begynte jeg å lure på når familien kom til å ringe, men de tok ikke telefonen så da var de nok på tur fortsatt.

Jeg passerte Borrestranden og krysset rett over mot Åsgårdstrand. Her tenkte jeg meg ikke om. Jeg la kursen rett frem mot målet og oppdaget ikke at kysten forsvant ved siden av meg. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde minst en kilometer til land på alle kanter. Heldigvis skal det godt gjøres å gå rundt med kajakken, men i fremtiden bør jeg nok følge kysten litt bedre.

Da jeg var ca. 20 min fra land, ringte min mann. "Hvor er du?" "Jeg er snart i Åsgårdstrand." "Wow! Allerede!"

Turen var på 16.6 km. Og jeg var ikke lite stolt da jeg gikk i land. :-)

Hortenskogen (15. juni 2013)

Å gå turorientering i Hortenskogen er som å tusle en tur i parken og plukke med seg poster underveis. På en time hadde vi funnet alle ti postene.

Sønnen min ble med. Egentlig ville han ikke, men det hadde ikke noe med saken å gjøre, mente jeg. Han trengte også en tur ut. Det blåste litt, men inne i skogen var det overraskende lunt.

Heldigvis tok det ikke lang tid før han så ut til å nyte turen like mye som meg. Vi fjaste og koste oss. Det tok dessuten ikke lang tid før han skjønte at hvis vi kun skulle ta ti poster og de ikke lå lengre fra hverandre, ville det ikke bli en lang tur. For ham var det et pluss, men jeg kunne gjerne hatt en lengre tur.

Hvis du ikke har prøvd turorientering tidligere, så vit at det er helt ufarlig (og faktisk ganske gøy)! Og i Hortenskogen er det ikke vanskelig heller. :-)

Mefjorden (16. juli 2013)

I dag var vi en hel gjeng på kajakktur! Min svigerinne og hennes to nevøer ønsket å dra på tur med oss. Vi foreslo Mefjorden og la ut i Ormestadvika.

Det var et litt stilig syn med syv kajakker. Det blåste motvind da vi padlet utover fjorden. Dermed ble det litt bølger, men vi koste oss likevel. En padlet til og med med beina utenfor kajakken deler av veien. Og en padlet en liten omvei.

Målet var Namløsholmen igjen. Der fant vi frem grillmat. Solen skinte og hvis ikke vi var blitt solbrente før i år, så ble vi det nå. Denne gangen var vi så heldig å ha med to flotte bursdagsbarn. Den ene hadde bursdag i dag og den andre for noen få dager siden. Kanskje det er første gang bursdagssanger er sunget på Namløsholmen? Det kan i alle fall anbefales. :-)

Deretter var det tid for snorkling. Dette var jentenes første tur med våtdrakt og det så ut til å være en stor suksess. De holdt ut lenge i vannet og så ut til å kose seg.

På et tidspunkt svømte jeg i møte med min mann. Han vinket og pekte mot et eller annet bak meg. Jeg smilte og tok bilde av ham, men det han egentlig prøvde på var å gjøre meg klar over brennmagneten ved siden av meg. Jeg hadde visstnok hatt hånden nesten borti den.

Etter en stund fikk noen av oss lyst til å hoppe ut i vannet. Sist vi var her, padlet vi rundt Berganholmen som ligger rett bak Namløsholmen. Der så det ut til å være noen gode hoppesteder. Dermed padlet vi ditt slik at de hoppelystne fikk stillet sitt hoppebehov.

Etter noen herlige timer, dro vi hjemover igjen. Hjemturen gikk raskt. Vinden hadde nesten stilnet og bølgene dro oss i riktig retning.

På hjemturen ble jeg litt overrasket over enkeltes båtvett. Det kom en motorbåt i ganske bra fart. Den krysset rett foran to kajakker der det satt tre barn. Siden det bare var noen få meter mellom kajakken og båten, ble det relativt store bølger. Hvorfor ikke senke farten eller ha litt bedre avstand?

Uansett, dette var rett og slett en herlig dag!

Jettegrytene (15. juli 2013)

Jettegrytene. Vi var der en gang da barna var små. Den gang ble jeg litt skremt. Barna var nemlig i "spring bort"-alderen og Jettegrytene er ikke et sted man ønsker å miste kontrollen på barn som ikke kan svømme. Denne gangen var det helt annerledes. Det var rett og slett knallgøy og utrolig spesielt.

Jettegrytene ligger ved Treungen. Etter en flott uke på adventistenes sommerleir, tok vi en ekstra feriedag og dro til Jettegrytene. Det var lurt.


Jettegrytene er et område på ca. 300 meter med gryter og sklier nesten som et naturlig sommerland.

Vi spiste lunsj nesten helt øverst. Av en eller annen grunn spiste vi veldig fort. Jeg tror kanskje vi var ivrige etter å komme oss ut i vannet.

Vi startet helt øverst. Steinene var glatte. Noen steder måtte vi dra oss frem på magen. Det var egentlig veldig tungt fordi det var så glatt at vi ikke fikk tak noe sted. Hvis vi gikk, ville vi bare sklidd. Magen var tryggest. Det så sikkert litt patetisk ut, men det var gøy.

Noen steder var det naturlige sklier. De var artige. Noen av skliene hadde også hopp ned i dype jettegryter. Noen av grytene var veldig dype.

Fjellet var varmt og vannet var ikke forferdelig kaldt. Siden vi var der en dag det ikke var sol hele tiden, var det godt å kjenne varmen fra fjellet.

I den største jettegryten, kjente jeg pulsen stige. Min mann og vår yngste datter fikk øye på noen som hoppet fra en ganske høyt skrent og ned i en dyp jettegryte. De måtte selvsagt prøve. Jeg kan ikke si jeg likte tanken. Når folk krabber ut mot stupet de har tenkt å hoppe ned, synes jeg det er for høyt. De hoppet likevel.

Lengre nede i jettegrytene var det noen artige sklier. Vannføringen var ikke så stor da vi var der, men  man kunne få grei fart likevel.

Det var en del folk her. Og det er ikke så rart. Her var det mye moro.

Minstejenta mi skjønte ikke helt at alt dette kunne være gratis! Og jeg må si meg enig. Riktignok var det bomvei, men det finnes veldig mye artig i norsk natur som ligger der helt gratis og naturlig. Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi trekkes til så mye kunstig glede når det beste er gratis.

Vi må tilbake hit en dag!

Mefjorden (6. juli 2013)

Været var fantastisk. Solen skinte fra høyblå himmel og vi hadde en hel lørdag til disposisjon. Vi fant ut at vi ville ta en kajakktur. Jentene var på speiderleir, men sønnen vår ble med.

Valget falt på Mefjorden mellom Østerøya og Vesterøya. Vi la ut ved Ormestadvika. Og padlet utover. Egentlig hadde vi ikke bestemt oss for hvor langt ut vi skulle, men vi hadde sett litt på satelittbilder og sett oss ut noen øyer som kanskje ville være fine å stoppe ved. Det blåste fra sør og det var litt tungt å padle utover på grunn av vinden og bølgene.

Vi endte opp på Namnløsholmen. Det viste seg å være et veldig godt valg. Den ligger ca. 3.5 km fra

Vi fant frem nistematen vår. Deretter snorklet vi. Det har jeg ikke gjort siden jeg var tenåring og jeg har vel egentlig aldri fått det til. Denne gangen gikk det bedre. Det er en litt spesiell følelse av vektløshet samtidig som man får et glimt inn i en fremmed verden. Vi fant mange lilla sjøstjerner og noen brennmaneter. Jeg oppdaget også en krabbe prøvde å angripe kameraet. (Det er forresten vanskelig å hyle under vann...)

Mens vi kjedelige voksne slappet av på svaberget, fant sønnen vår i trærne. Hadde jeg visst hvor høyt han klatret, hadde jeg ikke ligget like rolig.

Etter rundt tre timer, vendte vi nesene tilbake mot Ormestadvika. Nå var vinden snudd og dermed gikk turen veldig raskt.

Dette var en vel anvendt dag! Hit må vi tilbake!

Hortensmarka (11. juni 2013)

Jeg trengte en tur ut.

Jeg hadde lyst til å gå turorientering i Hortensmarka. Planen var at barna skulle være med, men det passet ikke inn i deres planer. De skjønte ikke at jeg trengte en tur.

Jeg parkerte ved Borrebanen og gikk innover i skogen. Snart fant jeg ut at jeg ikke var alene. Fuglene sang og jeg hadde med meg en hund. Det var egentlig ganske livlig i skogen.

Det ble litt lengre tur enn jeg hadde tenkt. Halvveis ringte jeg hjem for å be barna legge seg - mannen min var bortreist og jeg skulle vært den som sørget for at de kom i seng. Jeg tok noen poster til, men på post nummer åtte begynte jeg å surre. Det samme gjorde myggen. Den surret tettere rundt meg og jeg fant ut at jeg nok burde vende nesten hjemover.

Det var herlig å komme seg ut!

Hortensmarka (5. juli 2013)

Dette er visstnok et søkk

I dag var været flott. Dessverre har jeg ikke begynt ferien enda så første del av dagen var jeg innedørs. Da ettermiddagen kom, måtte jeg ut. De andre var opptatt med sitt.

Jeg bestemte meg for å gå turorientering i Hortensmarka. På vei dit fikk jeg øye på knallblått vann i fjorden og lurte på om jeg egentlig burde tatt en kajakktur, men skogen er herlig den også.

Postene var enkle å finne. De fleste lå ikke langt fra stien. Men på siste post ble jeg nok litt for kjepphøy. De første syv var så enkle at jeg ikke gadd følge ordentlig med på den siste. Slikt straffer seg. Jeg tror jeg surret rundt en halvtimes tid. Jeg prøvde å nærme meg posten fra alle mulige vinkler og havnet samme sted hver gang. Til sist gikk på andre siden av et lite buskas og der lå sannelig posten. Heldigvis. Hadde jeg ikke funnet den, ville det ergret meg fortsatt.

Knarberg - Bolærne (3. juli 2013)

Vær. Vind. Bølger. Motstrøm. Regn. Vått.
Wow! For en tur!

Vi startet klokken tre fra Knarberg småbåthavn. Mandag hadde jeg levert sønnen vår her. Han er med på CampVestfold (som forøvrig virker til å være et flott opplegg). Vi hadde lyst på en padletur og bestemte oss for å padle til Bolærne. Da kunne vi også hilse på sønnen vår.

Turen ut gikk greit. Vi hadde riktignok glemt å ta med kart. Siden vi ikke er kjent i området, burde vi absolutt hatt med kart, men jeg hadde sett på kartet på nett dagen før og husket det sånn ca. Det holdt heldigvis.

Det viste seg å være litt over fem kilometer ut til Vestre Bolærne. Vi fant leirplassen greit, men den var tom. Flokken var visst på utflukt til Midtre Bolærne. Vi spiste litt mat og ventet. Heldigvis kom de da vi var ferdige med å spise slik at vi fikk hilst på sønnen vår. Leirplassen var flott, men man ble myggspist.

Hjemturen ble mer strabasiøs. Det hadde begynt å blåse og vi fikk motvind hele veien. Vi padlet
mellom Vestre og Midtre Bolærne. Der var det i tillegg motstrøm. Det kjentes i armene. Deretter krysset vi over til Hvaløy. Det var rett og slett tungt. Fra Hvaløy til Bjerkøy var også utfordrende. I blant hendte det at jeg lurte litt på hva vi drev på med. Vinden og regnet pisket. Bølgene bruste. Enkelte bølger var litt større enn jeg syntes var forsvarlig. Og jeg hylte.

Men jeg frydet meg. I en slik situasjon kjenner man at man er i live. Virkelig i live. Og det er i grunnen litt godt.

Dessverre hadde vi ikke med kamera, men jeg tok noen få bilder med mobilen fra leirplassen på Bolærne.